Amfetamin, pedofili – og våre alles valg

En topp-politimann, en med sentral stilling i et departement, en misjonsleder. Denne uken har nok en gang vist for oss at mennesket har en utrolig egenskap til å gjøre valg i sine liv som i øyeblikket de gjøres må være gjenstand for så heftige fornektingsprosesser at det nærmest må virke uforståelig for de fleste. Dersom det stemmer at topp-politimannen har gjort det han nå er siktet for, så har han altså for bare 30 gram amfetamin, 30 gram (!), vært villig til å sette hele sitt liv på spill. Han har vært villig til å kaste all investering han hadde gjort i sin karriere, sin familie, sine sosiale relasjoner –  for en dose amfetamin som han lett kunne ha kjøpt på gata for under 15 000 kroner. Hva gikk isåfall gjennom hodet til mannen da han valgte å stjele dette fra beslagsrommet på Ski politikammer? Mannen er jo ikke noen tulling? Han har en toppstilling i politiet.

Og så kom det nok en pedofilisak. En mann som selv hadde ansvaret for å jobbe med bekjempelse av pedofili, og en misjonsleder er blandt de “prominente” siktede. Vi får fortellinger om et nettverk som utveksler grove overgrep mot barn via mobiltelefoner. Og de har tydeligvis holdt på en stund. Hvilke valg har disse gjort på veien dit? Man blir jo ikke medlem av en pedofiliring uten å foreta gjentatte valg. Men ofte hører vi at “det bare skjedde”, og “det bare utviklet seg – jeg hadde ikke kontrollen”. Ideen om det selvstendige valget er fjernet. Man er selv et “offer” for følelser, ideer i hodet. Fanget av en negativ spiral. De aler fleste vil de skal være “gale”.

Er det så noe veldig galt med disse folkene? Eller kan atferden forklares med normal-psykologiske mekanismer. Er vi “alle sånn”? Dette er selvsagt et svært provoserende spørsmål for mange. Bare å antyde for noen at de kunne endt opp i en pedofiliring er jo forståelig nok som å antenne bensin. Men det er ikke det spørsmålet antyder. Mer er det et spørsmål om vi mennesker har i oss egenskaper til å velge bort å tenke rasjonelt. Velge bort å tenke konsekvenser, velge bort det store bildet. Det er ikke hva disse menneskene vi har blitt introdusert for denne uken har gjort i seg selv som er det store spørsmålet, det er hvorfor de endte opp med å gjøre det. Ikke for å bortforklare det – men for å forklare det.

På mange måter er det disse folka har bedrevet en normal atferd – men på et område der det er forventet høyere grad av selvstendig begrensning. Dette handler faktisk om noe så enkelt som å gjøre valg! Og det er noe vi alle gjør hele tiden. Mer eller mindre bevisst. Mikroversjonen av dette er det som skjer når du ikke klarer å la være å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet som du vet at du ikke burde spise. Det er den samme mekanismen som gjør at du sykler uten hjelm, at du har tilfeldig ubeskyttet sex, og at du tar enda et trekk av den røyken du vet øker faren for kols og lungekreft. Det er valg som vi håper vi slipper å ta de alvorlige konsekvensene av. Det er valg som ofte gjøres med en for-programert setning repiterende i hodet: “ok – bare en gang til …”. Det finnes ingen i vår vestlige verden som ikke vet at det å stjele amfetamin fra et beslagslager er feil. Ingen som ikke vet at det å utveksle barneporno er forkastlige handlinger. Likevel – de velger å gjøre det. De velger!

Men er det virkelig “normalt” å gå så langt som disse vi leser om denne uken. Er det faktisk normalt å velge å gjøre slike totalt uakseptable ting som å uveksle barneporno? Skulle det ikke ringe noen bjeller tidligere? Er ikke disse folka syke i hodet? Det er fult mulig topp-politimannen er amfetamin junkie, at departemansmannen og mosjonsmannen er pedofile pervoer. Likevel – hvis vi forutsetter et øyeblikk at de ikke er det – så kan likevel deres atferd forklares.

Etter andre verdenskrig ønsket psykologen Stanley Milgram å finne ut hva som var galt med det tyske folk. Det var jo et naturlig spørsmål etter at dette landets borgere hadde satt i scene massedrap på alle jøder, homofile, sigøynere og andre de fant det for godt å hate. 13 millioner var de oppe i før de allierte fikk stanset massedrapene. At man lurte på om tyskere var spesielt grusomme folk var ikke rart etter noe slikt. Før Millgram dro over til Tyskland ville han teste sitt eksperiment design. Han rekrutterte da noen college studenter fra Yale i USA og gikk igang med sitt test eksperiment. Settingen var enkel. En student skulle lese en ordliste til en annen person i et annet rom. Dersom personen leset ordlisten tilbake feil skulle studenten gi den andre et elektrisk støt. For hver gang listen ble lest tilbake feil  skulle studenten øke strømstyrken. På apparatet som strømmen ble gitt fra sto det strømstyrke, samt merkinger som markerte at strømmen var smertefult, ekstremt smertefult, voldsomt smertefult, nesten dødlig, dødlig osv. Studentene fikk instruksjoner om at de kunne avbryte eksperimentet når som helst, men at det ville ødelegge for forskningsteamet. I rommet med studenten oppholdt det seg en i hvit frakk som ble introdusert som ansvarlig for eksperimentet.

For å gjøre denne historien kort. Alle skulle tro at dette eksperimentet gikk i vasken. Man tenker seg jo at studentene ville nektet, de ville ikke gitt strøm som var farlig, de ville stanset lenge før. Dette er ikke antisosiale tullinger. Det trodde også Millgram. Han tok feil. Nære 70% av college studenter i USA, tatt rett ut fra lesesalen, ga personen i rommet ved siden av et støt de visste var dødelig! De dyttet pendelen opp til over 400 volt, mens de hørte mannen på andre siden av veggen skrek av smerte og til slutt ble helt stille (selvsagt døde ikke mannen i det andre rommet – han fikk ikke støt i det hele tatt, men det trodde altså disse studentene at han fikk). Funnet var så sensasjonelt at Milgram gjorde det igjen, og igjen. Flere steder i USA, flere steder i verden. Resultatet var det samme. Mennesket viste seg å ha egenskapen å ta andres liv for bagateller – så lenge settingen var lagt til rette fordet. Og det skulle ikke mye tilretelegging til heller. En mann i hvit frakk var mer enn nok for nesten 70% av oss.

Hva har dette så med tyveri av amfetamin og pedofile bilder å gjøre? Som sagt – det kan hende de vi har lest om denne uken er hensynsløse og syke. Men de behøver ikke være det for at deres atferd skal kunne forklares. Milgram sin forskning, og alle de som etter ham har gjort liknende studier viser oss at mennsker generelt sett har i oss mekanismer som tilsidesetter fornuften. Som får oss til å gjøre ting vi aldri ville sagt vi kunne gjøre dersom vi hadde blitt spurt. Disse mennene kan være akkurat som deg og meg. De kan ha like mye empati, sterke følelser og varme for sine nærmeste som vi har. Og likevel kan de ha gjort valg i en rekke som har bragt dem frem til å gjøre endelige valg som er totalt uakseptable. Som ikke kan annet enn å fordømmes. Og dette visste de! Det visste også college studentene på Yale som tok livet av en mann for å lese en liste med ord feil.

Gi dem litt heroin da vel …

Venstre vil at de som er avhengig av heroin skal få dette utdelt av staten. Fra Venstre heter det at: “Heroin på resept sammen med andre tiltak vil i sum vil gi disse menneskene bedre kontroll over sitt eget liv”. Du verden som det går ann å finne på skrivebordsløsniger for komplekse problemer. Har Venstre prøvd å forestille seg hvordan hverdagen til en som er rusavhengig vil se ut dersom de skulle få heroin av staten? Neppe. Har de spurt dem som i dag går på metadon hvor “frie” og “i kontroll av sitt eget liv” de er? Neppe.

Vel la oss se på fakta. En matadonbruker må normalt hente sin metadon en gang om dagen på et apotek eller hos en lege. Virkningen av metadon fordeler seg over 24 timer, så en dose om dagen er nok. Har de vært i prosjektet et års tid kan de få med seg en ukes beholdning. Uansett må de holde seg i den byen der de får sin metadon. De må alltid si ifra, og faktisk søke om å få reise noe sted utenfor det distriktet de bor i. Skal de utenlands er det enda værre. Metadon er et stoff som ikke kan fraktes over grensene uten papirer. Ikke engang til Sverige kan du passere uten å måtte ha grundig dokumentasjon på at du trenger dette.

Slik er altså kort oppsummert det “frie” livet til en metadonbruker. Synes du det virker det fritt? Virker det som at de oppplever kontroll. Spør man de som har gått på dette en del år er svaret nei. De er lei av kontollen, de er lei av å alltid måtte møte opp et sted, alltid måtte søke. Lei av byråkrati, blodprøver og leger hver eneste uke.

Så over til heroin. For å få en effektiv behandling med heroin må det normalt deles ut fire ganger om dagen til alle som skal ha det. Virkningen av heroin er betydelig kortere enn for metadon. Derfor må brukerne ha det oftere. Skal de unngå suget må de ha det jevnlig ut over dagen. Fire ganger – kanskje flere vil gi nogen lunde den rette effekten. Inkludert det de da selvsagt må ha midt på natten for å ikke ha et så kraftig sug når de våkner at de tar for mye i morgendosen. Vi må altså se for oss at heroinavhengige må organisere livet sitt slik at de kan møte på et apotek eller hos en lege fire ganger daglig. Hele livet! Hvor mye “kontroll over livet” mener Venstre dette vil gi dem?

Man kan ikke heller se for seg at de skal kunne få med seg flere doser som de selv skal fordele. Til det er overdosefaren, og sannsynligheten for at de omsetter stoffet for stor. Det omsettes også metadon på markedet i dag, men dette er tross alt et stoff med mindre fare for overdoser, og det blokkerer jo faktisk effekten av heroin dersom de tar det i tillegg. Motivasjonen for da å fylle på mer er nærmest fraværende. Jeg tror det hadde vært en fordel om Venstre hadde prøvd å ta inn over seg den virkeligheten de mener heroinavhengige vil få med deres forslag før de hevder de vil oppleve verden så mye bedre ved at de fikk heroin av staten.

Anarki i arbeidslivet

At FrP er villige til å omgå lønnsoppgjøret for å få mer penger til politi bør forsåvidt ikke overraske noen. Lov&rett partiet beveger seg likevel svært så nærme innføringen av det totale anarki i arbeidslivet dersom de får gjennomslag for sitt forslag. Det å åpne for omgåelse av fredsplikten mellom partene i arbeidslivet vil kunne friste noen og enhver til å ta frem all den makt de har, og stille seg på lønnsbarrikadene mens myndighetene og arbeidsgivere på ingen måte kan bruke de midlene de normalt har i en arbeidstvist. La oss håpe de besinner seg.

Det er nemlig ikke bare politiet som jobber gratis i Norge. Det er ikke bare dem som bruker av fritiden sin uten å få betalt, som får inndratt ferier plutselig eller må gå lange uavbrutte vakter der de utsetter seg selv for risiko. Dersom f.eks alle som jobbet i helsevesenet skulle stanse jobbingen etter 37,5 timers uke igjennom hele året, ja da hadde faktisk hele helsevesenet i Norge stoppet opp. Det er mangler på folk over alt i helsevesenet. Sykepleiere jobber dobble vakter og blir beordret til å strekke seg lenger enn langt for å få turnusplaner til å gå opp. Hadde alle disse valgt å “vise samfunnet hvilken ressursmangel” helsevesenet var i ved å stanse opp, slik politiet nå gjør, så hadde ingen av oss fått helsehjelpen vi trengte. Likevel er det fullstendig utenkelig for helsepersonell å si nei til å bidra når det faktisk trengs, og når liv og helse står i fare. Hadde Legeforeningen eller Sykepleierforbundet vedtatt at de var villige til å ofre pasientenes sikkerhet og helse for å oppnå bedre lønn så hadde det umiddelbart ført til katastrofeoppslag i avisen, og krav om hele styret i foreningenes avgang. Og det med rette. Slike vedtak er helt uansvarlige og tjener absolutt ikke noens interesser. Politiets Fellesforbund har imidlertid sluppet svært så lett unna å nettopp vedta at vår sikkerhet skal brukes i lønnskampen. Hvor i alle dager har de kritiske journalistene vært?

Hele poenget med systemet vi har med lønnsoppgjør er at det er der – og bare der – man diskuterer, og kommer frem til de betingelsene som skal gjelde. Når man har blitt enige og har underskrevet avtalen, ja så er det pålagt fred fra begge parter. Det er da ett år til neste gang man diskuterer lønn. Faktum er at et flertall av Politiet Fellesforbund sine medlemmer ved forrige lønnsoppgjør stemte for å godta den lønns og betingelsesavtalen de hadde kommet frem til i forhandlinger. De kunne stemt imot avtalen, og dermed bragt politiet tilbake til forhandlingsbordet, og de kunne drevet med sine aksjoner slik de i dag gjør (de har jo ikke streikerett). Det hadde vært fult og helt akseptabelt, og kravene de stiller er jo ikke urimelige. Men de valgte å stemme for avtalen – og bordet fanger. Det er altså den samme mannen som i dag hamrer inn budskapet om krise i politiet, som harmdirrende står på TV å krever handling nå, som har ledet forhandlingene de siste 10 årene for politiet, og som har gjort at politiet står på stedet hvil i lønn, arbeidsvilkår og betigelser. At medlemmene gjenvelger en så udugelig forhandlingsleder, som nå må ty til ulovligheter for å få oppmerksomhet, er jo komplett uforståelig.

Dette ser imidlertid ikke forbundet til politiet å bry seg om. Tydeligvis mener Politiets Fellesforbund at deres egne medlemmer er idioter som stemte for avtalen forbundet selv hadde forhandlet frem. I en nøye planlagt mediestrategi har forbundet fått være en løs kanon på dekk i avisredaksjoner og TV media i over et halvt år. Ingen journalist stilte kritiske spørsmål. Ingen koblet vedtaket fra fjorårets landsmøte til det som skjedde i media. Ingen husket på hvordan man kan kjøpe seg plass i media ved å benytte store selskaper som har profesjonalisert seg på mediepåvirkning. Media – og spesielt TV2, NRK og VG kjøpte hele scenarioet forbundet la frem. De lot seg rive med. Akkurat som forbundsledelsen hadde sittet å planlagt at de skulle gjøre sammen med sine medierådgivere. Og nå er det “krise” – i regi av Politiets Fellesforbund. De burde få applaus for godt skuespill og rergi, men stryk i ansvarlighet. De skulle fått Oscar for beste tåkeleggging av udugelig ledelse og total hjernevasking av eget styre. Det er bare å håpe at den rødgrønne regjeringen klarer å stå imot forsøket på å kuppe lønnsoppgjøret.

Ofrer ditt liv for mer lønn

Politiets største organisasjon har vedtatt at du skal kunne slås ned, miste alt du eier i hjemmet ditt og i verste fall måtte drepes på åpen gate – for at de skal få mer lønn. Få har visst om dette vedtaket, men når det nå endelig har kommet til overflaten viser det at kynismen i samfunnet har tatt enda en omdreining til det langt værre. Politiets Fellesforbund går her i bresjen for en type lønnskamp som det er nærmest uforståelig at det går ann å bedrive. De dytter deg og meg forran seg utfor et stup. De utsetter ditt og mitt liv for fare, og de gjør det under dekke av en “krise” i politiet som de hevder ikke har noe med lønnskamp å gjøre.

Hvor dumme tror Politiets Fellesforbund egentlig vi er? Forbundslederen kan selvsagt stå på TV å si at han blir provosert over at det som nå skjer kalles en organisert aksjon. I hans “fagforeningsvirkelighet” er dette logisk, mens det for alle andre fremstår fullstendig tullete. Når alle i et politidistrikt blir sykmeldt klokken 15:30 på en fredag, når alle som skal opp til skyteprøven i et annet distrikt bommer på alle skuddene, når man ser at gatene generelt sett tømmes for politi etter vanlig kontortid, og når hele beredskapstroppen i et politidistrikt samlet sier de ikke ønsker å jobbe med dette lenger, så skjønner alle at det er en aksjon. Uansett om dette er nærmest umulig å bevise rent rettslig er det jo bare å se på det vedtaket de gjorde for ett år siden, og se på det som nå skjer, og legge sammen 1+1. Vankeligere er det ikke.

Ekstra ille blir det som nå skjer når man på denne måten setter din og min sikkerhet i fare i en lønnskamp, uten at dette skjer som del av et lønnsoppgjør. Dersom man setter liv og helse i fare under en aksjon i forbindelse med lønnsoppgjøret så blir den raskt avsluttet. Dette vet selvsagt Politiets Fellesforbund, og derfor har de bestemt seg for å drive sin kamp uten at myndighetene samtidig har mulighet til å stanse dem med tvungen lønnsnemnd. Dette er feigt, det er maktmisbruk og det er faktisk ulovlig. At det er politiet som påberoper seg å tøye lovverket på denne måten er svært uheldig. De som skal håndheve loven skal ikke være de første til å tøye den. De skal være svært så forsiktige med å bevege seg i gråsonen av det som går i mot folkets rettsbevissthet. Politiet er nå langt over grensen til gråsonen.

Selvsagt fortjener en som jobber i politiet mer i lønn enn 320 000,- i året. Selvsagt skal også en polititjenestemann kunne ha tid med sin familie, kunne planlegge ferier uten å være redde for at de skal inndras når som helst. Og selvsagt bør de ha betalt for risiko de utsetter seg for i jobben. Dette er helt rimelige krav som neppe noen i samfunnet er imot. Dette viser jo også undersøkelser politiet selv- og også VG har gjort. Likevel er det fullstendig uakseptabelt å bruke vår alles sikkerhet som brekkstang for å få dette til. Hvis politiet ikke opppnår det de ønsker i lønnsoppgjørene bør de jo ikke gjenvelge sin forbundsleder gang på gang. Han har tydeligvis en formel, en løsning, en metode – og faktum er at den ikke virker! Men hva skje? Jo nok engang gjenvelger de mannen som kan smykke seg med å være en av de mest siterte i media de siste tre – fire årene. Og til tross for at han er det tjener altså politiet like lite. De for like lite risikotillegg. De må stadig ut midt i fritiden for å jobbe. Hva er det de holder på med når de gjenvelger en mann som  gir dem så lite resultater? Hva gjør at politiet sier “mer av det samme” som enda ikke har vist seg å få dem noe annet sted?

En forbundsleder som sørger for å få vedtatt at politiet “er villig til å akseptere at tilliten i befolkningen svekkes” bør ikke gjenvelges. Han bør kastes ut på kynismens skraphaug. Jeg er overbevist om at det hadde tjent politiet mye mer om de kjempet sin kamp med dialog, ved å ta samfunnsansvaret sitt på alvor, og ved å ikke utnytte sykelønnsordninger og andre lovmessige gråsoner for å nå sine mål. Det hjelper ikke å være “mest sitert i media” og klare å få flest førsteoppslag i Dagsrevyen i løpet av et år hvis dette gjøres på vår alles bekostning. Det bør politiet også forstå.

Obama starter med 11.300.000. 000.000 dollar i minus

Barack Obama er ingen frelser. Han er ingen Messias. Han er fortsatt bare en mann. Når han flytter inn i Det Hvite Hus i januar blir han møtt av historiske 11.300.000. 000.000 dollar underskudd på budsjettet (205 000 kroner pr innbygger), han har en finanskrise, to kriger og fortsatt en global “krig mot terror” å rydde opp i. Det blir ikke lett. Han har lovet reformer i helsevesenet og utdanningssektoren som vil være ekstremt krevende å få til med dagens økonomiske utgangspunkt. Han har lovet endringer i det meste av hva folk er vant med i politikken.  Og listen ligger høyt. Demokratene har vunnet både Det Hvite Hus, Representantenes Hus og Senatet i dette valget. Dersom de ikke får til det de har lovet har de ingen andre å legge skylden på. Og de har bare to år på seg før de får den første tilbakemeldingen på om de lykkes. Da er det på nytt valg til Senatet og Representantenes Hus. Tendensen er at USAs velgere “straffer” Presidenten gjennom disse valgene dersom de er skuffet over resultatene. Om to år kan Barack Obama således risikere at det å få penger til alle sine store prosjekter blir svært mye vanskligere. Han har ikke god tid.

Det er likevel på tide å takke. Det er på tide å rekke ut hånden over Atlanterhavet og ønske våre venner velkommen tilbake. Det er på tide å si vi er ved et veiskille, og at vi nå sammen kan se fremover. USAs befolkning har sagt høyt og tydelig at nok er nok. Det er nok av USAs rolle som cowboy i verdenspolitikken. Det er nok av løgner, forvrenginger av virkeligheten og samrøre mellom våpen/olje og politikk. Nok av en total avvisning av den åpenbare globale oppvarmingen. Det er nok av at det er verdens letteste jobb å skaffe milliarder av dollar til krig og Wall Street, men aldri mulig å finne penger til skole og helsevesen. Det er nok av kriger ingen skjønner hvorfor de kjemper, nok av “enten er du med oss eller så er du mot oss”, nok av den totale avvisningen av forskningsbaserte beslutningsprosesser, og nok av ideologiske beslutninger som gjør USA til en løs kanon på dekk i en globalisert verden.

Det er på tide å takke USAs velgere for å håpe på endring. For å ha stått i kø i 6-7 timer for å si ifra. For å ha tatt ut en av sine hardt opptjente feriedager for å få lov til å stemme. De har startet et nytt kapittel i sitt lands historie i dag. Og de har gitt verden en leder som det er mulig å forholde seg til uten å være redde for at man dagen etter vil ende på en liste over “fiender” fordi vi er litt uenige. Vi i Europa vet en god del om “tøffe tider”. Vi vet en del om det å håndtere store kriser i vår egen verdensdel. Europa har mistet millioner av sine egne på slagmarker rett utenfor stuedøren. Det gjør at vi ser etter andre løsninger enn krutt og kuler når vi skal løse våre problemer i dag. Nå er det igjen håp om at USA vil lytte til disse spesielle Europeiske erfaringene. Og det er håp om at vi kan komme frem til globale løsninger i en dialog. Ingen bør tro at USA med Barack Obama blir noen “puddel” i verden. De er fortsatt en stormakt, de er fortsatt USA. Men Barack Obama lover noe nytt. Det blir spennende å se hva dette nye viser seg å være i praksis. Det er lov å håpe.

Endring vi kan tro på

Det er litt så man må klype seg i armen. Da jeg sveipet innom YouTube i dag måtte jeg bare inn og se på talen Martin Luther King Jr holdt i 1963. Den der hans kjente formulering “I have a dream” er hentet fra. Han våget å drømme om en dag da alle ble behandlet likt. En dag da de svarte i USA var likestilt med de hvite. En dag da alle opplevde seg som brødre. Det var våggalt å snakke om slikt den gang. Svate fikk ikke engang sitte på bussen, drikke av samme fontene eller ta jobber der hvite jobbet. De var og ble “etterkommere av slaver” og ble behandlet deretter. Matrin Luther King Jr måtte bøte med livet i1968 for sin kamp. Og selv da han ble skutt var det langt igjen før borgerrettighetskampen var over. Helt til 1975 eksisterte kamporganisasjonen som jobbet for de svartes rettigheter i USA.

I dag er en av de som ble født inn i denne kampen presidentkandidat i USA. Og han kan vinne. Overlegent! Faktisk er det så jeg får litt frysninger nedover ryggen av å tenke på dette. Det er historisk bare at han er kandidat. At vi i morgen kan våkne opp med en “president elect” som er farget er “mind blowing” sett i lys av USAs historie.

Jeg hadde lenge gitt opp USA. Jeg hadde snudd dem ryggen for lengst etter 8 år med Bush. Hans håpløse løgner som påskudd for å føre krig. Hans arrogante holdning i forhold til omverden, og hans totale manglende forståelse av USAs egne bidrag til den situasjonen de var i med terror og hat var provoserende de første fire årene. Men da amerikanerne klare å gjenvelge mannen for fire år siden ga jeg opp. Hvordan kunne de gjøre det mot seg selv. Mot oss alle. De var jo håpløse. På samme måte som jeg ble flau hver gang jeg så Boris Jeltsin på TV, ble jeg det av å se Bush. Problemet med Bush var at han var vår nærmeste allierte. Han var en mann som faktisk betydde noe for vår alles hverdag. En så løs kanon på dekk vil ingen ha. Men vi hadde ham i nabolaget. Var det rart man kunne føle at det var på tide å gi opp våre venner i vest.

Jeg håpet lenge på Hillary. Jeg snakket om henne som presidentkandidat mange år før hun selv gjorde det offisielt. Jeg så på henne som en som kunne ordne opp. En som kunne ta tak i det rotet, det svimlende tullet Bush hadde stelt i stand. Jeg så jo at primærvalgene til demokratene bragte på bane en svart kandidat. Men jeg avskrev det som håpløst. Et land som hadde stemt på en erkekonservativ George Bush for bare fire år siden var ikke klar for en kandidat midt i 40 årene som atpåtil var svart. Nei – det måtte bli Hillary. Men jeg snudde.

Jeg var i Berlin da Obama talte der i sommer. Da var det ikke vanskelig å skjønne at noe helt nytt var på gang. Jeg sto i Tiergarten sammen med 200 000 europeere og håpet av hele mitt hjerte. Vi jublet, vi klappet, og vi skjønte at vi var med på noe historisk. Vi skjønte at Martin Luther King Jr sine drømmer var iferd med å gå i oppfyllelse. Og vi våget, der vi sto, å håpe at USA skulle vende tilbake til oss. Vi ville alle ha noe nytt å tro på. Vi ville ha tilbake det USA som vi kunne se til som vår tids fanebærer for ting vi trodde på. Frihet, utvikling, håp. Selvsagt var det vel regisert. Det var talekunst på nivå vi aldri hører i Europa. Det var 200 000 mennesker. Det var suggesjon på sitt beste. Og vi skjønte alle som var der at denne mannen – han kunne vinne. Vi ville at han var mannen som kunne vinne. Og med det fikk vi kjenne litt på det jeg tror alle amerikanere som har hørt Obama må tenke. Denne mannen har noe. Denne mannen er mer enn annerledes.

Jeg tror ikke på noen revolusjon. Jeg tror ikke på en radikal ny utenrikspolitikk, eller på at amerikanerne skal våkne opp til et perfekt helsesystem eller i en sosialdemokratisk republikk i januar når Obama går inn i det Hvite Hus. Men jeg har håp. Og det er ikke lite å oppnå etter 8 år med Bush. Jeg har en drøm. Og det må være lov å ha på en natt som denne, da Martin Luther King Jr sin drøm kan gå i oppfyllelse.

Ha en god natt forran TV.

Somaliere med og uten kniv

For en uke siden skjedde det igjen. En somalier løp rundt i Oslo og stakk rundt seg med kniv. Fem ble skadet. Mannen var i sin egen verden. Han hadde mistet grepet. Han hadde så mye oppdemmet på innsiden, så mye traumer, så mye avvisning, så mye av ingenting. Det ble til slutt nok.

Media var raskt ute med å finne politikere og andre som ropte på mer tvang. Hylekoret mot helsevesenet kom raskt på plass, og de sang sine vante arier om samfunnets beskyttelsesbehov, om regjeringens manglende “grep” og om hvor farlig dette samfunnet var. Alvorlige menn og kvinner kom på skjermen og snakket om somaliere som en gruppe det var så forferdelig vanskelig å integrere. De kommer jo fra et land uten noe system, uten noen struktur, uten lover og regler. Dessuten er de jo traumatiserte, tygger khat hele tiden, og de slår sine koner og barn. Ja – er det ikke nærmest litt genetisk dette. Med disse somalierne?

Men igjen er det de tykke brilleglassene som skjermer for utsikten. Samme uken som hovedstadspressen var opptatt av å rapportere om blodbad i Oslos gater med somaliere i hovedrollen ble Vinje kommune tildelt “Amnesty prisen 2008“. De fikk den for en svært så vellykket integrering av flyktninger – og da spesielt somaliere. I talen ordføreren holdt i forbindelse med utdelingen sier han blandt annet følgende: “De somaliske ungene greier seg godt i skulen, dei er ein styrke for vårt suksessrike fotballag i ulike klasser og dei er gode på ski; ungdomen tek utdanning på eit nivå som heller ligg over gjennomsnittet for bygdeungdomen; dei vaksne er i arbeid, dei er flinke til å følgje opp ungane sine og tek del i lokale aktivitetar. Somaliarane er for fyrste gong representerte i kommunestyret i denne perioden.” I Vinje er det ikke en av somalierne som har begått et lovbrudd som er registrert på 20 år.

Men dette kan da ikke stemme? Tygger de ikke khat? Slår de ikke konene og barna sine? Hva?? Ligger de ikke å suller bort livet sitt i en stol, mens de “dyrker” traumene sine? Snylter de ikke på staten og svindler trygdepenger? Dreper de ikke folk på bussholdeplasser? Hva gjør de med somalierne i Vinje? Vel – den første somalier kom til Vinje for 20 år siden. Dette jubileet feiret de med stor folkefest i tre dager der i forrige uke. Det sier vel kanskje det meste om hvordan man tenker i Vinje – og hvorfor de motbeviser alle de fordommer vi her nede i “storbyen” måtte klare å grave oss ned i.

Det er selvsagt ikke somalierne det er et problem med. Det er hvordan vi møter dem. Som alle mennesker er de et produkt av sine omgivelser, like mye som av sin fortid. Men det er selvsagt lettest å peke på dem og si det er “de” det er noe galt med. Stenge dem inne på en psykiatrisk institusjon og raskest mulig forsøke å glemme. Da kan vi fortsette å leve med våre vrangforestillinger om individualisme og frihet, og slå oss på brystet og si vi er “så flinke her til lands”.

Verden på valg

På onsdag har de bestemt seg. Den amerikanske befolkningen har da valgt hvem som skal starte kriger, stanse kriger. Hvem som skal sikre kloden mot global oppvarming – eller gi faen. Det er lett å bli nervøs av dette valget. Det er lett å tenke “jeg burde ha hatt stemmerett jeg også”. For det er mitt liv de velger. Det er ditt liv. Det er alles liv de velger på vegne av. De som lever nå – og de som skal leve. Ingenting den som blir valgt til president i USA gjør er uten virkning på verden utenfor USA. Ingenting. Det han ikke gjør kan bety enda mer.

Vi skal si farvel til George W Bush snart. Hans 8 år i det Hvite Hus sier mye om hvordan en mann og hans kamphaner kan domminere alles verden. Mannen som startet to kriger. En vi er med på. En han lurte verden trill rundt for å starte alene. Han har konsekvent gjort det motsatte av det vitenskapen har anbefalt i de store avgjørelsene han har tatt. Han har satset mer på “det jeg tror er rett” fremfor det som kunne påvises å være det. Han trodde Saddam hadde atomvåpen, selv om FNs utsendinger sa han ikke hadde det. Han trodde den globale tempraturøkningen var naturlig, selv om hele verdens vitenskapsmenn pekte på hvor abnormt fort endringene skjedde i forhold til det man kunne forvente skulle skje naturlig.

Dette avdekker for oss alle at denne mannens “tro” har betydd mer enn det meste annet de siste 8 årene. Og Irak krigen og global oppvarming er bare to av tusenvis av saker som har passert gjennom det Ovale Kontor for å bli “trodd om” på 8 år. Men lurer du på om de har hatt betydning for deg? Vel – det er på grunn av ham at du nærmest må strippe på flyplassen, det er på grunn av ham man har satt opp et stort gjerde langs kaien i Oslo. Det er han som har sørget for at du måtte bytte pass, og at det i dette passet er en microchip som lagrer alle data om deg. Det er på grunn av ham at alle data du sender via sms eller e-post nå blir lagret i store databaser, og at alt du kjøper i nettbutikker som har .com adresse blir lagret og koblet sammen. Det er forøvrig også på grunn av denne mannen at du har høyere boligrente enn du egentlig tåler, at fondene dine er nærmest halvert på noen uker. En mann -hans venner – og hans “tro”.

Nå skal en ny mann flytte inn. Og vi burde være nervøse. Vi burde sitte oppe hele natten natt til onsdag for å følge med. Vår fremtid velges av USAs befolkning da.  Betydningen av det valget de gjør er større enn om en milliard eller to flyttes rundt i et norskt statsbudsjett. Dette handler om de store linjene i verden. Det handler om krig, nød og terror. Det handler om fred, barmhjertighet og dialog. Det handler om meg – og deg. Om oss alle.

La oss alle håpe amerikanerne gjør et klokt valg …

Kongo var svaret

I går våknet jeg for første gang på mange uker til noe annet enn børsmeldinger fra USA. Førsteoppslaget var den humanitære katastrofen i Kongo. Der er tusenvis på flukt, FN har mistet kontrollen, ulike stammer står mot hverandre med våpen, og hæren driver selv å plyndret befolkningen. Barn dør, folk er i nød – og det har holdt på en stund.

Det var altså dette jeg ikke hadde fått vite. Dette var det man hadde prioritert ned å fortelle verden fordi det var viktigere å snakke om DNB Nor sine boliglån, og minuttoppdateringer fra japanske og amerikanske børser. Det var denne menneskelige katastrofen jeg var bekymret for at jeg ikke fikk vite noe om. Dette perspektivet på nød, krise og elendighet jeg ikke fikk tatt inn over meg når jeg ble oppfordret av alle til å vektlegge meg og mitt i en uendelig strøm av “mer vesentlige” nyheter fra vår egen navle.

Ja – selvsagt har jeg et eget ansvar for å holde meg oppdatert. Og jeg prøvde virkelig. Jeg surfet på andre sider enn førstesidene på nettaviser. Jeg gikk inn på BBC sine sider og klikket på “Afrika” for å finne ut om jeg gikk glipp av noe. Men i strømmen av en uendelighet av nyheter om finanskrise måtte man virkelig lete for å finne noe som ikke handlet om denne økonomiske tsunamien, eller om Obama/McCain/Palin.

Jeg er så lei. Så grundig lei av den helt ufattelige navlebeskuende journalistikken i Norge. Er det ikke finanskrise, så er det Siv Jensen og Erna sine tullekrangler. Det er Jens og “vennene hans”, og nå sist – ufattelig nok – opp fra glemselen – Gro og Jagland. Hvor tar de alt dette sprøytet fra? Har de virkelig tatt en utdannelse for å grave så lite, for å skrive om så overfladiske og meningsløse ting. Har de ikke noen verdighet å ivareta? Har de ikke en stolthet for faget sitt?

Kongo forsvinner nok snart. Om noen dager er vi enda mer oppdatert på om DNB Nor sjefen bør gå eller ikke. Vi har sikkert fått vite at han har en hytte på Gol som han har et billig lån på, som han kanskje har arvet og som han har tatt med seg Jens på en gang i 1988. Og da vil det hele være over. Da vil Viggo Johansen trekke Jens inn i TV og spørre mumlende om det ikke er på tide å kaste “vennen” ut av kontoret. Og Jens vil si “dette er veldig alvorlig” og Siv vil kreve høring i Stortinget. Barna i Kongo er det ingen som krever høringer om. Men de er jo snart døde alle sammen likevel. 0,5% rente er tross alt viktigere.