Amfetamin, pedofili – og våre alles valg

En topp-politimann, en med sentral stilling i et departement, en misjonsleder. Denne uken har nok en gang vist for oss at mennesket har en utrolig egenskap til å gjøre valg i sine liv som i øyeblikket de gjøres må være gjenstand for så heftige fornektingsprosesser at det nærmest må virke uforståelig for de fleste. Dersom det stemmer at topp-politimannen har gjort det han nå er siktet for, så har han altså for bare 30 gram amfetamin, 30 gram (!), vært villig til å sette hele sitt liv på spill. Han har vært villig til å kaste all investering han hadde gjort i sin karriere, sin familie, sine sosiale relasjoner –  for en dose amfetamin som han lett kunne ha kjøpt på gata for under 15 000 kroner. Hva gikk isåfall gjennom hodet til mannen da han valgte å stjele dette fra beslagsrommet på Ski politikammer? Mannen er jo ikke noen tulling? Han har en toppstilling i politiet.

Og så kom det nok en pedofilisak. En mann som selv hadde ansvaret for å jobbe med bekjempelse av pedofili, og en misjonsleder er blandt de “prominente” siktede. Vi får fortellinger om et nettverk som utveksler grove overgrep mot barn via mobiltelefoner. Og de har tydeligvis holdt på en stund. Hvilke valg har disse gjort på veien dit? Man blir jo ikke medlem av en pedofiliring uten å foreta gjentatte valg. Men ofte hører vi at “det bare skjedde”, og “det bare utviklet seg – jeg hadde ikke kontrollen”. Ideen om det selvstendige valget er fjernet. Man er selv et “offer” for følelser, ideer i hodet. Fanget av en negativ spiral. De aler fleste vil de skal være “gale”.

Er det så noe veldig galt med disse folkene? Eller kan atferden forklares med normal-psykologiske mekanismer. Er vi “alle sånn”? Dette er selvsagt et svært provoserende spørsmål for mange. Bare å antyde for noen at de kunne endt opp i en pedofiliring er jo forståelig nok som å antenne bensin. Men det er ikke det spørsmålet antyder. Mer er det et spørsmål om vi mennesker har i oss egenskaper til å velge bort å tenke rasjonelt. Velge bort å tenke konsekvenser, velge bort det store bildet. Det er ikke hva disse menneskene vi har blitt introdusert for denne uken har gjort i seg selv som er det store spørsmålet, det er hvorfor de endte opp med å gjøre det. Ikke for å bortforklare det – men for å forklare det.

På mange måter er det disse folka har bedrevet en normal atferd – men på et område der det er forventet høyere grad av selvstendig begrensning. Dette handler faktisk om noe så enkelt som å gjøre valg! Og det er noe vi alle gjør hele tiden. Mer eller mindre bevisst. Mikroversjonen av dette er det som skjer når du ikke klarer å la være å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet som du vet at du ikke burde spise. Det er den samme mekanismen som gjør at du sykler uten hjelm, at du har tilfeldig ubeskyttet sex, og at du tar enda et trekk av den røyken du vet øker faren for kols og lungekreft. Det er valg som vi håper vi slipper å ta de alvorlige konsekvensene av. Det er valg som ofte gjøres med en for-programert setning repiterende i hodet: “ok – bare en gang til …”. Det finnes ingen i vår vestlige verden som ikke vet at det å stjele amfetamin fra et beslagslager er feil. Ingen som ikke vet at det å utveksle barneporno er forkastlige handlinger. Likevel – de velger å gjøre det. De velger!

Men er det virkelig “normalt” å gå så langt som disse vi leser om denne uken. Er det faktisk normalt å velge å gjøre slike totalt uakseptable ting som å uveksle barneporno? Skulle det ikke ringe noen bjeller tidligere? Er ikke disse folka syke i hodet? Det er fult mulig topp-politimannen er amfetamin junkie, at departemansmannen og mosjonsmannen er pedofile pervoer. Likevel – hvis vi forutsetter et øyeblikk at de ikke er det – så kan likevel deres atferd forklares.

Etter andre verdenskrig ønsket psykologen Stanley Milgram å finne ut hva som var galt med det tyske folk. Det var jo et naturlig spørsmål etter at dette landets borgere hadde satt i scene massedrap på alle jøder, homofile, sigøynere og andre de fant det for godt å hate. 13 millioner var de oppe i før de allierte fikk stanset massedrapene. At man lurte på om tyskere var spesielt grusomme folk var ikke rart etter noe slikt. Før Millgram dro over til Tyskland ville han teste sitt eksperiment design. Han rekrutterte da noen college studenter fra Yale i USA og gikk igang med sitt test eksperiment. Settingen var enkel. En student skulle lese en ordliste til en annen person i et annet rom. Dersom personen leset ordlisten tilbake feil skulle studenten gi den andre et elektrisk støt. For hver gang listen ble lest tilbake feil  skulle studenten øke strømstyrken. På apparatet som strømmen ble gitt fra sto det strømstyrke, samt merkinger som markerte at strømmen var smertefult, ekstremt smertefult, voldsomt smertefult, nesten dødlig, dødlig osv. Studentene fikk instruksjoner om at de kunne avbryte eksperimentet når som helst, men at det ville ødelegge for forskningsteamet. I rommet med studenten oppholdt det seg en i hvit frakk som ble introdusert som ansvarlig for eksperimentet.

For å gjøre denne historien kort. Alle skulle tro at dette eksperimentet gikk i vasken. Man tenker seg jo at studentene ville nektet, de ville ikke gitt strøm som var farlig, de ville stanset lenge før. Dette er ikke antisosiale tullinger. Det trodde også Millgram. Han tok feil. Nære 70% av college studenter i USA, tatt rett ut fra lesesalen, ga personen i rommet ved siden av et støt de visste var dødelig! De dyttet pendelen opp til over 400 volt, mens de hørte mannen på andre siden av veggen skrek av smerte og til slutt ble helt stille (selvsagt døde ikke mannen i det andre rommet – han fikk ikke støt i det hele tatt, men det trodde altså disse studentene at han fikk). Funnet var så sensasjonelt at Milgram gjorde det igjen, og igjen. Flere steder i USA, flere steder i verden. Resultatet var det samme. Mennesket viste seg å ha egenskapen å ta andres liv for bagateller – så lenge settingen var lagt til rette fordet. Og det skulle ikke mye tilretelegging til heller. En mann i hvit frakk var mer enn nok for nesten 70% av oss.

Hva har dette så med tyveri av amfetamin og pedofile bilder å gjøre? Som sagt – det kan hende de vi har lest om denne uken er hensynsløse og syke. Men de behøver ikke være det for at deres atferd skal kunne forklares. Milgram sin forskning, og alle de som etter ham har gjort liknende studier viser oss at mennsker generelt sett har i oss mekanismer som tilsidesetter fornuften. Som får oss til å gjøre ting vi aldri ville sagt vi kunne gjøre dersom vi hadde blitt spurt. Disse mennene kan være akkurat som deg og meg. De kan ha like mye empati, sterke følelser og varme for sine nærmeste som vi har. Og likevel kan de ha gjort valg i en rekke som har bragt dem frem til å gjøre endelige valg som er totalt uakseptable. Som ikke kan annet enn å fordømmes. Og dette visste de! Det visste også college studentene på Yale som tok livet av en mann for å lese en liste med ord feil.