Paven ut av “nazi-skapet”

Paven har tydeligvis ryddet på loftet før jul. Der har han tydeligvis funnet de gamle notatene han gjorde da han var medlem av Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Og han synes tydeligvis fortsatt det som står der er strålende formulert. I en tale til sitt kardinalkollegiet lille julaften valgte han å dele noe av disse strålende sitatene. “Vi trenger en menneskeøkologi” kunne han fortelle. Ja, det lyder jo kjent. Ideen om at noen mennesker ikke hører hjemme i skapelsen,eller er mindreverdige, er jo ikke akkurat ny. Pavens landsmann Adolf hadde jo mye og si om dette. Han brukte ikke så moderne ord som “økologi”, men det mye mer tidsriktige “renhet” om sitt prosjekt. Same shit, new wrapping!

Kapittelet den gamle Hitlerjugend Paven tydeligvis har funnet i sine notater denne gang handler om “de homofile”. Og de var som kjent ikke så pop hos landsmannen Der Fürer heller. Faktisk internerte han 10 tusenvis av dem,og sendte en rekke av dem til konsentrasjonsleire til den sikre død under den 2.verdenskrig. Og nå tar Paven til orde for å ta grep om dette utryddelsesprosjektet igjen. Og dette er alvor, sier Paven. Han mener behovet for å bekjempe homofili er svært sterkt, og at det å mislykkes i dette prosjektet  ”ville det bety selvødeleggelse for mennesker”. Du verden – intet mindre! Dette lyder da også kjent. Nærmest som å lese utsnitt av “Den endelige løsningen” av landsmannen Adolf. Den planen som skulle løse “det jødiske problemet”.

I Pavens plan for å rense menneskeheten fra “de homofile” inngår en bekjempelse som forplikter like sterkt som den vi har i forhold til å stanse global oppvarming. Faktisk finner Paven det helt betimelig å sammenlikne nedkjempelsen av homofile med kampen mot miljøtrusselen. Adolf hadde vært stolt av sin tidligere elev!

Pavekirkens opptatthet av homofili har generelt sett vært mye mindre enn det vi er vant med i Den Norske Kirke. Her har jo nærmest enhver teologisk beslutning de siste 20 årene blitt farget av synet prester og biskoper har på homofile. I Den Katolske Kirke har man selvsagt et klart syn på saker og ting som har med homofili å gjøre, men de har gjort det mye enklere for seg selv enn protestantene. Stort sett har de i katolisismen henvist til det 6.bud når man har sagt at homofile fikk holde sin seksualitet for seg selv. Dette budet som sier at man ikke skal drive med sex utenfor ekteskapet. Sånn sett var homofili like syndig som å onanere, bruke kondom eller – ja – ha sex med kjæresten sin. Mange kunne leve med det. Den Katolske Kirke har hele tiden sagt at homofile skal behandles med respekt. De utga i 1986 “Den pastorale omsorg for homoseksuelle personer”. Her heter det blandt annet at “Man må merke seg at Kirken her taler om handlingene, og ikke om tendensen eller inklinasjonen. Å ha en tendens til, en inklinasjon mot, fortjener ikke en moralsk fordømmelse.” Vi er altså tilbake til “legningen er ok, men praksisen er uakseptabel”. Vi har hørt det før. Men det understrekes i dette skrift at “Alle mennesker har en fundamental verdighet: Skapt i Guds bilde, og ved nåden Guds barn og arvinger til himmelriket”. Så kjekt.

Men så kom Ratzinger til makten, og ting ble en del annerledes. Han gravde frem en gammel krok av en tidligere psykoanalytisk psykiater, som hadde blitt prest, som formulerte Pavekirkens nye syn på homofili. Og du verden som man kunne skimte de gamle gutta i psykologiens tidlige morgen i det som kom fra Kirken etter dette. I psykoanalysens tidligere tider (og desverre mange steder fortsatt) ble homofile sett som degenererte i sitt følelsesliv. Dragningen mot det samme kjønn skyltes en fiksering på det stadiet i utviklingen hvor vi visstnok (i følge Freud) skal ha en sterk angst for at vår far skal kutte av oss penisen, fordi vi er forelsket i vår mor (dette er omtrent når vi er 6-7 år). En lykkelig løsning på denne konflikten skal visstnok være at vi identifiserer oss med vår far, og søker å bli så lik ham som mulig, for å finne en kvinne som er lik vår mor. Ja, jeg skjønner det om du ikke henger med. Men saken er at i følge psykoanalysen så har homofile i denne prosessen isteden identifisert seg med sin mor! Krise!! Galskap! Mot naturen! Ja, det ”fucker jo opp” hele personligheten selvsagt.

Dette er altså utgangspunktet til mannen som nå har formulert Den Katolske Kirkes syn på homofili. Og man finner mye slagg fra psykoanalysen i det han har forfattet. Her er det degenerert personlighet opp og i mente. Som i psykoanalysen snakker man om homofilien som et pervertert valg, som noe man kan velge bort, eller som ikke “skapt” på samme måte som “hetrofilien”. Man har med andre ord gått fra “arvinger til himmelriket” til å være degenererte, og på ville veier. Like etter dette ble forfattet kom Paven med sin uttalelse om at man nå skulle rense kirken for homofile for å unngå at homofil perversitet skulle korrumpere kirken! Han siktet da til overgrepssakene som hadde herjet i USA, og som hadde kostet dem milliarder av dollar i erstatningssaker. Koblingen mellom pedofili og homofili er også kjent fra tidlige psykoanalytiske slagsider. I dag gikk Paven imidlertid enda lenger. Ikke bare skal kirkens renses – verden må bekjempe homofile!

Jeg synes det er trist at Paven holder på med dette. Jeg kjenner katolikker som er homofile, og jeg kjenner sterkt troende katolikker som langt fra deler Pavens syn. Jeg respekterer at Den Katolske Kirke må bevege seg sakte i liturgiske spørsmål, og at det gir dem troverdighet som trossamfunn. Men det er verre når de beveger seg feil vei. At Paven i en tid med økende nød i verden, med finanskrise, med HIV epedemier som sprer seg som ild i tørt gress i Afrika, med fattigdom og ulikheter som bare vokser, velger å definere “de homofile” som et av de største problemene i samfunnet er egentlig bare trist. At han bruker sin tale lille julaften, dagen før frelseren, han som døde for alle våre synder, blir født,til å lansere en ren forfølgelse av homofile er fullstendig uforståelig. At han med denne nye oppfordringen til forfølgels beveger seg nærmere Ayatolaene i Iran og de ekstremistene som steiner homofile i Saudi Arabia er uakseptabelt. Selvsagt vil Kirken hevde de ikke er ute etter å forfølge noen individer. De vil hevde de ikke vil oppfordre til å skade homofile. Men resultatet er at de sprer en holdning til homofile som inviterer ekstremister til å “ta forfølgelsen på alvor”. Og da får de fort blod på hendene. Det er ikke homofile som er på ville veier i dette – det er Paven!

Måtte Gud tilgi ham!

Skal det være en depresjon til jul kanskje?

Da finanskrisen brøt ut for noen måneder siden gjorde jeg noen forebyggende grep. Jeg sluttet å lese økonomibilagene i avisen. Det var lurt. Ikke det at jeg unngår å få med meg at den globaliserte verden var iferd med å smelte ned raskere enn isen på Nordpolen. Og det er da ikke noe mål i seg selv heller. Men jeg visste hva som kom. Jeg visste at nå var det ingen vei tilbake. Det var dommedag, helvetes porter, apokalyptiske ryttere og flerhodete monstre som kom til å prege kommentarer, kronikker og TV debatter. Trengte jeg virkelig det? Neppe.

Det er verdens enkleste ting å snakke seg inn i en depresjon. Det er også svært enkelt å snakke på seg en krise. Da de første bankene i USA gikk overende satt Jens og Kristin på TV og sa at nå måtte ikke oposisjonen snakke om krise hele tiden, for da ble det krise. Og det ble det – selvsagt. Nå skal jeg ikke påstå at alt handler om psykologi, spesielt ikke på systemnivå i finanskrisen (selv om det er mye av det der også). Men for mange av oss enkeltindivider handler det nettopp mest om det. Se bare på reportasjene i avisene, og på TV om dagen. Journalister vrimler rundt på kjøpesentre for å finne ut om folk handler mindre. Det kommer stadig noen “eksperter” på TV og forteller oss at vi burde ikke selge hus nå, vi burde definitivt ikke kjøpe, og vi burde nok spare alt vi kan. Nesten daglig kommer det kriseoppslag i aviser som forteller om hvor ille alt kommer til å bli snart. Ordet krise er vel snart så oppbrukt at journalistenes datamaskiner svarer “the computer says no” når de prøver å taste det. Og vi vet akkurat hvor selvoppfyllende denne måten å beskrive virkeligheten er. Saken er jo at folk blir så fokusert på dette krisesnakket at de nærmest glemmer at de fortsatt har over 5-6 % mer penger i lommeboken enn for ett år siden. De betaler fortsatt vanvittig mye mindre for mat, klær og forbruksvarer enn man gjorde for 10 år siden, sett i forhold til inntekten de har. Og renten – den er på vei nedover.

Det verste eksempelet på pressens jag etter tabloide oppslag som former virkeligheten. mer enn å rapportere den, skjedde i Oslo for litt siden. Da gikk en journalist rundt på Carl Johan for å finne folk som var villige til å stille opp på et bilde utenfor en DNB Nor filial, hvor de skulle late som om de sto i kø for å ta ut sine sparepenger. Heldigvis ble dette vanvittige, og “økonomisk livsfarlige” stuntet stanset. Vi har jo sett hvordan det har gått i andre land når folk tror at sparepengene er truet. Slike tilstander ønsket man seg tydeligvis i pressen. Dette sier mye om hvor langt man er villig til å gå, og hvordan man kan skape en forestilling om verden som er helt skrudd for å få solgt aviser. Det sier også mye om hvor lite enkelte forstår av det som populært kalles “psykologien i markedet”.

Men det er altså enkle grep man kan gjøre selv for å ikke glemme at det er nettbanken din som fortsatt vet best hvordan det står til med din privatøkonomi. Les mindre om krise, og mer om andre ting. Se nyhetene på nett, så du kan styre unna de verste kriseoppslagene som de setter på “repeat” hver dag. Fokuser på det som er bra. Lavere rente, mindre boliglånsutgifter, og billigere boliger for de som ikke har etablert seg. Og hvis du virkelig skal gjøre noe for å hindre krise – bruk pengene dine akkurat som før. Det sikrer arbeidsplasser, det stanser økonomiske nedgangstider og det bringer oss alle raskere tilbake fra den selvinduserte depresjonen vi luller oss inn i når vi lar media få lov til å definere vår individuelle virkelighet.