Slutt på USAs tortur fra tirsdag neste uke

Tenk deg at du går ut av et fly. Vandrer mot utgangen av flyplassen på vei til en ferie i Spania. Og plutselig har du en hette over hodet. Du trekkes raskt til siden. Du kjenner et stikk i høyre lår. Og når du våkner er du naken. Du ligger i en mørk celle hvor det er varmt og fuktig. Du hører lyden av stemmer, på et språk du ikke kjenner i det fjerne.

Tenk deg at du dras ut av cellen. Ingen forteller deg hvor du er. Ingen forteller deg hvorfor du er der. De legger deg på et bord. Du får en duk over ansiktet. Og du kjenner at det strømmer vann over duken (også kalt “waterboarding“). Du kjenner at du ikke får puste. Du kjenner at du ikke kommer unna. Du opplever at du drukner. Du er sikker på at du skal dø. Du gir slipp. Du slutter å kjempe imot. Og så snakker noen plutselig til deg på et språk du kjenner for første gang på dagevis – eller er det kanskje uker? De spør deg hvem du samarbeider med. Hvem som har vært med i en terrorcelle som har utført et angrep. Hvor neste anslag skal være. Tenk deg at du er deg. At du er norsk, fra Norge. At du ikke aner hva de snakker om.

Denne situasjonen har USA satt uttallige mennesker i. Og de har gjort det med dagens administrasjons velsignelse. De har kidnappet mennesker rundt om i hele verden. De har bragt dem til steder i mer eller mindre udemokratiske stater. Til såkalte “black sites“. Og de har utsatt dem for behandling som alle demokratriske land i verden – og FN – ser på som ren tortur. Mange av disse kidnappede menneskene har havnet i fengsler som Abu Ghraib og Guantanamo. Og de har blitt der i årevis uten rettigheter, uten at de har fått en advokat, uten en rettsbeskyttelse. Svært mange av dem har ikke hatt noe med terror å gjøre. De har vært uskyldige ofre for en paranoid beredskap. Det kunne faktisk ha vært deg!

Dagens politiske ledelse i USA har valgt å definere waterboarding som noe annet enn tortur. De har forsåvidt definert all behandling som ikke påfører deg fysiske skader som akseptable metoder i forhør. Det betyr at man har akseptert at man har gitt fanger intravenøs væske så de ligger å urinerer på seg selv i celler. De har utsatt dem for nedverdigende behandling og trakasering av religiøs og seksuell art. De har fremprovosert ekstrem angst ved bruk av hunder, og gjennom kjennskap til ulike fobier fangene har hatt. Listen er lang over metoder. Bildene vi alle har sett fra Abu Ghraib er bare toppen av isfjellet. Og faktisk var ikke problemet for amerikanske myndigheter at det som skjedde der pågikk – det var at noen tok bilder av det så det ble avslørt. Sjefen for Abu Ghraib fengselet ble faktisk etter den avsløringen forfremmet til leder for Guantanamo.

Nå skal dette endelig ta slutt. USAs nye justisminister,  Eric H. Holder Jr, ble i dag (15.januar) godkjent av senatet i USA, og under høringen før dette var det første spørsmålet han fikk om den nye administrasjonen så på waterboarding som tortur. Svaret var kort og godt: “It was so defined under the Spanish Inquisition and when used by the Japanese in World War II, and it remains so today.” Klarere kan man nesten ikke uttrykke forskjellen på dagens administrasjon, og den som innsettes om noen dager. For bare noen uker siden uttrykte dagens visepresident Dick Cheyney at waterboarding var en god metode å bruke under forhør, og at det utgjorde en sikkerhetsrisiko å ikke benytte det. På tirsdag er det definert som tortur, og dermed som en fullstendig uaktuell forhørsmetode.

Barak Obama har forøvrig også sagt at han vil stenge Guantanamo.  Og ikke bare skal han stenge den. Han sier at dette er noen av det første han skal gi ordre om etter innsettelsessermonien på tirsdag. Det vil selvsagt ta noe tid å få den avviklet. Men utvilsomt vil USAs menneskerettighetssamvittighet få en grundig oppreisning allerede fra dag #1 med Barak Obama ved roret.

I tillegg vil man omsider begynne å forholde seg til det faktum at tortur enda ikke har vist seg som en effektiv metode til å fremskaffa informasjon. Når dagens administrasjon hevder det vil utgjøre en sikkerhetsrisiko å slutte med waterboarding, eller å stenge Guantanamo og ulike “black sites”, ja så er det ut fra en ide om at man ved å bruke disse metodene avdekker planlagt terror. Spør man derimot tidligere torturister om de noen gang avdekket nyttig informasjon så er svaret entydig nei. Dette er dokumentert av Amnesty og FNs menneskerettighetskomite utallige ganger. Selvsagt ville man kunne forsvare bruk av enkelte rimelig skarpe metoder dersom dette kunne avsløre et nytt 11.september. Eller avdekke en planlagt Madrid eller London aksjon. Men ingenting tyder på at man får slik informasjon ved å torturere folk. At man derfor skal slutte med en slik retorikk, og en slik praksis, fra USAs side er virkelig et stort fremskritt!

Finanskrisen bare i fødselen – miljøet vinner

Det er mye elendighet nå om dagen. Finanskrisen har nærmest blitt borte i aviser på grunn av Gaza. Men den er ikke borte. Og det skal visst bli verre. Vi er egentlig bare i det de kaller “the first wave” nå. Neste bølge som treffer økonomien i USA kan koste mer enn dagens krise. Vi har langt fra sett det verste. Verden vil bli rammet hardere.Om noe tid vil vi alle stifte bekjentskap med enda noen nye finansuttrykk i USA. Etter den første bølgen vet vi alle hva “sub-prime” er. Vi kjenner alle Fannie Mae og Freddie Mac. Det neste vi skal få høre om er “Alt-A” og “option ARM.” Dette er mest lik det vi i Norge kaller “avdragsfrie lån” med svært lav rente de første årene. Noen av disse lånene er gitt til såkalte “teaser rates” på ned til 1% rente. Lånene er gitt i den store “hypen” i boligmarkedet for noen år siden. Og snart er avdragsfriheten og de lave rentene historie.

Allerede nå ser finanseksperter i USA at lån i denne kategorien misligholdes. Når realiteten slår inn over alle de med denne typen lån om kort tid forventes det at opptil 70% av disse lånene ikke vil kunne betales tilbake. Dette fordi mange vil få en økning på sine månedlige utgifter på nær 100%, samtidig som de ikke kan få omsatt de boligene de sitter på. Eller de må selge dem med store tap.Dette medfører selvsagt mange personlige tragedier, men enda verre – det vil velte nye banker, det vil skape nye sjokkbølger på børsene. Sub-prime krisen vi nå er inne i utgjorde omtrent 1 trillion dollar. Bare Alt-A utgjør omtrent det samme, og på toppen får du altså ARM lånene som utgjør 500-600 billioner dollar. Den andre bølgen kan virkelig bli verre enn de første. Og med dette utgangspunktet er det lett å se at vi har dårlig tid. Det å få på plass systemer som sikrer verdensøkonomien mot en liknende dyp krise som vi nå er i kan ikke ta evigheter.

Så finnes det noen lyspunkter? Vel ja – om man ser utenfor boksen gjør det jo det. De som driver og overvåker miljøet ser noe svært gledelig utvikle seg. Ved Stanford Universitetet har man gjort noen interessante beregninger som viser at Kinas utslipp av karbondioksid til atmosfæren vil gå kraftig ned på grunn av finanskrisen. Faktisk vil utslippet reduseres med fra 1.9 til 2.6 billioner tonn CO2, sett i forhold til hva som ville skjedd om man hadde drevet som før. Allerede i 2008 så man et ekstremt fall i CO2 utslipp på grunn av lavere produksjon.

Det kan altså se ut som at kapitalismens kollaps kan redde menneskeheten.

Redde barn

De er redde nå. Barna på Gaza stripen. Det har de jo all grunn til. Men de er ikke de eneste som er redde. I mange år har barna på den andre siden av grensen vært like redde. Hver dag har de som bor i de nærmeste byene opp mot Gaza stripen levd i frykt for at raketter når som helst kan komme susende med sin dødlige kraft. Med hilsen fra Hamas. Barn som har vokst opp i disse byene har enda ikke hatt en dag i sitt liv der de ikke har levd i frykt. De har enda ikke kunnet gå til sengs uten å ligge med tinntallerkenøyne i mørket å lytte etter lyden av innkomne raketter. Det skaper ikke gode barneminner. Det skaper ikke forståelse, vilje til endring eller kompromis.

Barn i krig er alltid de mest svake. Barn i konflikt er alltid de som taper mest. Minner brenner seg inn i små barnehoder og preger mange av dem resten av livet. Tap, opplevelsen av maktesløshet og manglende trygghet frarøver barna det livet de er gitt, selv om de overlever. 30.desember ble et behandlingssenter for traumatiserte totalt smadret på Gazastripen. Senterets viktigste oppgave var å jobbe med de som hadde traumatiske opplevelser fra tortur og krig, slik at de ikke skulle kanalisere det de hadde opplevd til aggresjon, men til å finne en ny vei for sitt liv. Senteret var unikt, og bygget opp med midler fra Nodiske land. Nå må de bygge det opp igjen. Og barna – og dermed håpet om en fred på lang sikt – er taperen.

For barna på begge sider i Midt-Østen er det egentlig ikke så viktig hvem som startet, hvem som har ansvaret, hvem som må innrømme noe. De vil bare sove en natt uten å være redd for at mor og far er borte i morgen. De vil bare kunne gå på skolen uten å være redd for selv å dø. Når dette er dine håp som barn – hvilke drømmer knuses da ikke om fremtiden? Når soldater er dine rollemodeller, når hat er det du hører om over frokost og middagsbordet, hvilke løsninger velger de senere i livet når de fortsatt skal leve som naboer? Barna er Midt-Østens eneste håp om en bedre tid – og de ødelegges allerede fra fødselen. På begge sider.

Hadde vi tenkt som barn. Hadde vi ikke så lett glemt hvor vondt vi som barn hadde det når vi selv var redde, når vi selv opplevde noe kjært som gikk tapt. Hadde vi ikke så inderlig vel tålt å se lidelsen i barnas øyne. Så hadde konflikten for lengst vært historie.

Men vi er voksne – vi er ansvarlige. Tenke som barn – nei ærlig talt!? Alt er komplekst og alt henger sammen med alt. Da får heller barna leve med at de ikke for sove. De får være fornøyde om de får tre timer med ro, eller en våpenhvile som når som helst kan blåse bort med lyden av enda en rakett som kommer susende. Tenke som barn? Ha – for noe tull!

Max Manus, Hamas og krigens logikk

I disse dager er Max Manus den mest populære filmen på norske kinoer. Vi kan tydeligvis ikke få nok av å se på norske motstandsmenn som sprenger okkupanter i luften. Gunnar, Max og de andre gutta på skauen er superhelter i Norge. Og med rette. De gjorde motstand på en tid da de fleste i dette landet apatisk lot livet gå sin gang i “Festung Norwegen”. Mange av dem offret livet for å sikre at Nazistene led nederlag.

Samtidig med at vi flokker oss om disse norske motstandsmennene fra 60 år tilbake pågår det en motstandskrig på våre TV skjermer. En mektig millitærmakt har tatt kontroll over sine naboer og regjerer med jernhånd. De setter opp sperringer der det tar en bonde som skal til sine egne marker en hel dag å komme igjennom. Gravide kvinner dør mens de venter på å passere sjekkpunkter. Det demoleres hus så hele familier blir husløse. Et helt folk jages rundt i ingenmannsland. Okkupantene sier dette er selvforsvar. De kaller all motstand for terror. De kaller de som prøver å kjempe imot for terrorister. Dette lyder da veldig kjent.

Max Manus ble også kalt terrorist av Nazistene. Den nazistiske politistyrken forklarte sine operasjoner, der de slaktet ned uskyldige mennesker i jakten på terroristene, med at man bare ville sikre at det ble slutt på terrorhandlingene. Slike represalier ble sett som selvforsvar, og faktisk helt nødvendig for å beskytte den norske befolkningen – som nazistene så som sin oppgave. Dette er krigens, det er okkupantenes logikk. Gutta på skauen var den tidens Hamas.

Selvsagt er det forskjeller. Men likehetene er også slående. Hamas er demokratisk valgt av den palestinske befolkningen til å lede deres selvstyrte områder. Men Israel aksepterer ikke dette valget, og de har blokkert Gazastripen der Hamas regjerer. Staten Israel prøver på denne måten å presse befolkningen til å “skjønne at Hamas ikke er rette vei”. Og svaret til Hamas er raketter. De skyter sine relativt primitive våpen inn mot Israel for å si ifra at de ikke lar seg knekke. Israel kaller dem terrorister – og får støtte fra sin store beskytter USA.

Og i går hadde Israel fått nok. Med stor fare for ekstreme sivile tap i et av de tettest befolkede områdene i verden startet en av verdens sterkeste militærmakter en invasjon av Gazastripen. Det er som om Nazistene skulle starte å teppebombe Oslo fordi Max og Gunnar hadde sprengt noen båter på Filipstad, og skutt noen tyskere på åpen gate.

Det blir ikke fred i Midt-Østen av det Israel nå bedriver. All historisk erfaring tilsier at man ikke kan bombe seg til fred. Unntaket som bekrefter denne reglen er USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki. Men vi får da virkelig håpe det ikke er noe slikt Israel har i tankene. Den totale utslettting av fienden har forøvrig ikke vært gangbar mynt siden “mutual assured destruction” doktrinen ble utdatert etter den kalde krigen. Og den forutsatte forsåvidt at de to partene var jevnbyrdige i evnen til utslettelse. Hamas utgjør ingen total-fare for Israel.

Jeg skal ikke ensidig si at alt er Israel sin feil. Det er verdenssamfunnet som skapte dagens situasjon da de opprettet staten Israel på den måten de gjorde etter 2.verdenskrig. Det er den arabiske verden som må ta ansvaret for at Israel har måttet bygge opp en militærmakt nærmest uten sidestykke. Og det er de samme som må ta ansvaret for at Israel føler et behov for å ha en sikkerhetssone rundt seg selv som de føler det nødvendig å forsvare med sterk våpenmakt. Men ingen konflikt har bare en part. Ansvaret må alltid deles med den som er en motpart. Israel har i liten grad vært villige til å se sitt eget bidrag til at de er så truet som de fortsatt er etter å ha vært selvstendige siden 1948.

I det daglige vet vi alle at vi best kommer oss ut av konflikter om vi slutter å skrike. Om vi slutter å beskylde alle andre – og isteden ser på hva vi bidrar med som gjør ting vanskelig blir det lettere å gjøre noe med det. Da får vi plutselig andre handlingsalternativer. Vi må ikke lenger sitte å vente på andre, vi må ikke lenger satse på at verden endrer seg før alt blir bra. Vi kan gjøre noe selv. Men det krever altså at man innser at man er del av formelen som gjør ting vanskelig. Det håper jeg at Israel snart ser.

Selvsagt må ikke bare Israel se dette. Også den palestinske befolkningen må skjønne at de bidrar til den situasjonen de er i. Likevel er det utvilsomt Israel som sitter med nøkkelen til fred i Midt-Østen. De er suverent overlegne militært. De har verdenssamfunnets støtte. Klarer de å snu krigens logikk, og endre retorikk, kan mye være vunnet allerede. Det å bombe sivile i Gaza for å “knekke terrorister” er ikke rett vei å gå for å få til dette.