Skilsmisse = drapsfarlig! Sperr dem inne!
Da en mann med psykiske plager begikk et trippeldrap i Tromsø fløt begeret over. Tidligere politifolk med status som “allvitere”, og sittende politimestre kom tytende gjennom alle kanaler og hylte at nå måtte disse farlige menneskene settes bak lås og slå. FrP kom på banen og krevde at samfunnets behov for beskyttelse nå måtte gå foran de med psykiske lidelser sitt rettsvern. Vi må sperre dem inne om de er potensielt farlige. Alle sammen. Bjarne Håkon Hansen kom på TV fortalte at nå måtte vi finne ut hvordan dette kunne skje. Ikke bare det. Vi måtte finne ut hvordan vi skulle stanse slikt. Han satte ned en kommisjon som nå har fått det umulige oppdraget å finne ut hvordan man skal kunne predikere noe så sjeldent som drap begått av personer med psykiske lidelser. Rent statistisk vet jo enhver med bare marginal kunnskap om metode og statistikk at noe slikt er umulig. Men Bjarne Håkon er en handlingens mann. Det er ikke så nøye med hva som er statistisk mulig da. Folk er redde. Han er Supermann. Hurra!
I går smalt det på Nesøya i Oslo. Vi er vitne til et nytt tragisk drap midt i fredsomheten selv. To kvinner er skutt i kaldt blod og drapsmannen dreper seg selv. Vi får vite at mannen har vært i et skilsmisseoppgjør med den ene han har drept. Og vi får høre at over 80 kvinner er drept av sine tidligere eller nåværende ektemenn siden år 2000. Dette er heftige tall. Nær 9 drap i året skjer altså av menn i ekteskapstrøbbel. Tar man for seg fjorårs statistikken over drap i Norge utgjør dette snittet 32 % av alle drap i 2008 (28 drap). Men hvor er hylekoret nå? Hvor er de redde politimestrene, hvor er de allvitende pensjonistpolitimennene og FrP? Hvorfor krever ingen at det umiddelbart nedsettes en “havarikomisjon” for denne typen saker, når det faktisk er foreslått granskning? Hvorfor krever ingen at samfunnet må vernes mot menn som har inngått skilsmisse? De er jo potensielt livsfarlige!
Bare 14 % av drap i Norge begås av folk med en diagnose fra psykisk helsevern. 32 % begås altså av menn som har vansker i eller har avsluttet et ekteskap. Det er nyttig å reflektere over dette. Det belyser nemlig det enkle faktum at det på ingen måte er de med diagnosene som er farligst. Det er ikke dem vi skal være mest redde for. Drap skjer i Norge av de fleste andre grunner enn at folk har en diagnose. De skjer på grunn av sinne, på grunn av krenkelser, på grunn av negative tankespiraler i enkeltmenneskers hoder. Vi kan ikke vite hvem det skjer hos. Vi kan ikke si at “han der – akkurat han vil begå et drap, de andre 1000 som skiller seg kan vi være trygge på”. Vi vet rett og slett ikke hvem som vil begå slike handlinger. Og vi kan ikke verne oss mot at det skal skje ved å låse inne alle som har risikostatus – som for eksempel at de nylig er skilt fra sin ektefelle. Hvilket samfunn ønsker vi oss dersom vi mener vi skal verne oss mot drap av denne typen? Og hvorfor er det tross statistikken helt legitimt å kreve at alle med psykiske plager skal anses som farlige, og låses inne, mens det ville fremstå som totalt absurd å hevde at alle menn i skilsmisse burde det samme?
