Italia på vei mot fascismen

I flere Italienske byer kan man nå se borgervernpatruljer i brune skjorter og sorte bukser som skal “beskytte befolkningen“. Statsminister Silvio Berlusconi støtter dette borgervernet, og sier dette er nødvendig for å verne befolkningen mot all den elendigheten han mener innvandrere til Italia bringer med seg. Tiltakene som samtidig iverksettes i Italia for å takle innvandringsproblematikken er i mange tilfeller verre enn selv de Mussolini igangsatte. Offentlig helsepersonell forplikter å være angivere, barn nektes skolegang. Drap på innvandrere blir møtt med skuldertrekk av ministere i regjeringen.

Dette minner farlig mye om fremveksten av fascismen i Italia. Den gang var det Mussolini som organiserte “svartskjortene” i en egen liten borgerhær. Og også den gang var statsministeren lite bekymret for denne fremveksten av en nasjonalistisk egen paramilitær gruppering. Det er også svært likt det vi så vokse frem i Tyskland i mellomkrigstiden, og som etterhvert ble til et svært selvbevisst og destruktivt nazi-Tyskland med Hitler som Fører.

Noe av lærdommen fra mellomkrigstiden er at vi reagerte for sent. Vi lot fremveksten av fascismen og nazismen skje, viste til at dette var interne forhold i de ulike landene, og vi snudde ryggen til overgrep, forfølgelse og internering. Historien har en tendens til å gjenta seg. Den går i lange, og langsomme sirkler. Men har vi virkelig råd til å la dette skje en gang til. Skal vi se på fremveksten av et fascistisk Italia? Skal vi sitte stille mens land i Europa velger “interne løsninger” på innvandrings problematikken som kan lede oss rett inn i en ny periode med ubeskrivelige menneskelige offer?

Selvsagt kan man hevde at det er å overdrive at vi nå er på strake veien inn i en ny-fascisme eller nazisme i Europa. Men den holdningen minner også mye om de argumentene som ble fremført da disse bevegelsene vokste frem på 30-tallet. Den gang snakket man også om dette som “bøller” man ikke skulle ta på alvor. Og man så på det som “noe man måtte akseptere” for å ventilere uroen i befolkningen. Resultatet var imidlertid verdenshistoriens mest grusomme regime. Og for mange var det først da konsentrasjonsleirene ble frigjort av de allierte, at de faktisk forsto hvor galt dette hadde båret avsted. Men det var da selvsagt lite til hjelp for de mange millioner som var slaktet ned.

Uten tvil har Europa store utfordringer i innvandringsspørsmålet. Vi grenser til noen av verdens mest fattige områder. Folk i nød og elendighet kan se vårt liv på TV, og de drømmer om å bli del av denne overfloden. Vi er også svært gode til å markedsføre vår livsstil som idealet. Våre varemerker og våre verdier eksporteres til alle verdenshjørner. Og på den måten spres ideen om at det er i “vesten” lykken ligger. Så selvsagt vil de komme hit. Hva annet skulle man vente. Og de kommer.

Men nå er det krise i det vakre overflodslandet Europa. Arbeidsledigheten stiger, og økonomier knaker i sammenføyningene. Det vi så gladelig har eksportert som “drømmeverden” tidligere, er selv for oss nå begynt å bli gråere og råere. Viljen til å dele det vi da har, reduseres kraftig. Og vi struper igjen. De som er utenfor blir enda mer utenfor. De som allerede slet med å få seg jobb, sliter enda mer. Nasjonalismen vokser. Og fordi vi selv synes livet er vanskelig, trenger vi noen syndebukker. Vi trenger å peke på noen andre enn oss selv som skyldige for elendigheten vi har kommet oss opp i helt på egenhånd. Og det er lett å peke på “de andre”.

Men vi har et valg. Europa har lært denne leksen på den verste måten tidligere. Vi kan velge å gjenta den, eller vi kan velge å reise oss mot denne fremveksten av ny-fascisme. Til nå har det vært svært stille fra EU i denne saken. Det er nærmest sjokkerende at Tyskland, Polen, Frankrike og andre land i EU ikke setter foten kraftigere ned ovenfor Italia. De burde ha tydeliggjort for sin EU kollega at utviklingen er uakseptabel. Boikott og ekskludering fra EU vil sannsynligvis ikke hjelpe. Men at dette settes på agendaen i EU må vi kunne forvente. Norge bør også gjøre sitt for å si ifra. Og vi bør bruke FN, og ikke minst vår nyvalgte generalsekretær i Europarådet, Torbjørn Jagland, til å fronte en sterk markering av en helt annen linje i innvandringsspørsmålet for Europa enn det vi nå ser vokse frem i Italia. Jeg vil oppfordre alle til å poste blogger som gjør oppmerksom på det som nå kan utvikle seg. Vi kan ikke la dette skje igjen!