Oslo som terrorhovedstad

Det amerikanske programmet om Mulla Krekar har nettopp blitt vist på TV2. Det er sjokkerende å oppleve en så konstruert virkelighet. Vi som lever i denne byen kunne knapt kjenne igjen nabolaget. Her ble det fremstilt som om man i Oslos gater når som helst kunne bli angrepet av horder av muslimer som støttet terrorister. “Hva som helst kan skje her, vi er i et veldig kritisk område – vi må være på vakt”. Du verden! Dette er gatene jeg kjøper grønnsakene mine i. Det er veien jeg går hjem fra jobb. Men på amerikansk TV er det som om det er Kalashnikov geværer på hvert gatehjørne, eller som om det kan smelle en bilbome når som helst.

Hvordan kan noen ta dette seriøst? Med denne vinklingen oppstår et stort troverdighetsproblem for hele programmet. Når Oslo fremstilles på denne måten, hva annet har de da konstruert like skjevt og skrudd? At det er konstruert ser man på dramaturgien også.  Kryssklipping mellom Irak, Kurdistan og Oslo er som på spillefilm. Musikken er dramatisk. Her bygges det opp. Og tenk – Mulla Krekar har snakket negativt om Amerikanere! Man ser ansiktene på “journalistene” vrir seg. Han ene som har vært i Irak som amerikansk soldat (eller “gjest” som han sier selv) får en blanding av sinne og tårer i øynene. Flott, flott! Og Oscaren går til den amerikanske “gjesten”, når han i scenen med intervjuet med Mulla Krekar spiller ut “jeg var der for å frigjøre Irak, som gjest”. Hurra! Det er åpenbart ikke bare i Irakiske treningsleirer for terrorister at hjernevasking fungerer effektivt.

Og så Siv og Carl Ivar da. Så søte de er der de nesten er på gråten over at de blir presentert brevet om at Mulla Krekar ikke skal bli utsatt for tortur eller dødsstraff. Carl Ivar sier at han uansett ikke kan skjønne hvorfor vi trenger slike forsikringer. Mannen er terrorist, han bør sendes hjem uansett hva han måtte møte av straff er signalet fra “visepresidenten i Stortinget”. Reportasjeteamet finner det ikke hensiktsmessig for sin sak å gi seerne informasjon  om at Carl Ivar og Siv er fra det samme partiet, at disse bare representerer 22,1% av de som avga stemmer i 2005, og at de alene representerer dem som mener dødsstraff ikke er så farlig. Det får stå uimotsagt at “flertallet av Norges befolkning” deler Siv og Carl Ivars syn, og det nevnes ikke at alle andre partier på Stortinget har valgt å avstå fra, eller ikke var spurt om, å delta i programmet.

Brevet det amerikanske TV teamet kommer og overleverer er toppen av tullball. Spesielt når det fremholdes at det Kurdiske og Irakiske rettssystemet fungerer “akkurat som det amerikanske”. Ja, jøss! Når et land som når som helst kan gå i oppløsning i borgerkrig mellom ulike stammer påstår å ha et stabilt rettssystem, da er det jo nettopp fordi de ikke har skjønt hva et rettsystem er enda. Vi kan da ikke sende folk til slike land bare fordi noen i dette korrupte og fullstendig rettsløse landet har satt et navn på et papir til et amerikansk TV team. Hvordan tror de verden fungerer egentlig? Hvis det amerikanske TV teamet mener dette er verdig en demokratisk rettsstat, hvis de seriøst ikke har noen motforestillinger mot de forsikringene de får i Irak og Kurdistan, hva i alle dager sier det om hva de er vant med i hjemlandet USA. Og hva sier det om deres journalistiske integritet?

Jeg mener fortsatt at Mulla Krekar skal sendes ut av landet. Han er fradømt retten til å oppholde seg her. Selv om jeg samtidig tror det sikreste vi kan gjøre for oss selv og verden er å la ham bli boende i den totalovervåkede leiligheten på Grønland i Oslo, bør han stå til rette for det han har gjort i Irak og Kurdistan. Men vi må ikke kaste alle rettsprinsipper på havet for å få det gjort slik FrP vil. Vi har både nasjonale og internasjonale forpliktelser. Noe Carl Ivar ikke ser ut til å forstå, når han i det amerikanske programmet sier “jeg er bare opptatt av hva som er bra for Norge”. Jonas G. Støre gir klar melding om hva Norge vil og kan gjøre når han sier Krekar skal ut, når det er mulig å få seriøse forpliktelser på plass. Det er enda godt å se at vår utenriksminister ikke lar seg rive med av denne farsen av et amerikansk TV program, uansett hva man måtte mene om Mulla Krekar som sådan.

En uke med Islam og Siv hånd i hånd

Uken er snart slutt. Hva har vi fått ut av dette rent nyhetsmessig? Et blikk på klipptjenesten Retriever kan hjelpe når man skal prøve å finne ut av hva som egentlig skjedde denne uken. Det har vært mye underlig å beskue som vanlig. Giske har vært på hugget. Men selv med det trykket som har vært de siste dagene på politisk TV reklame har han ikke kommet seg på toppen over politikere som synes i media. Bare på onsdag slår han sjefen selv (Jens) i dekning. Men den dagen var han da også klart hottest. 300 steder kunne han lese om seg selv den dagen. Jens måtte nøye seg med 200.

Nyhetsbildet avdekker også at FrP og Siv Jensen har funnet sin sak. Dekningen av Siv Jensen, Islam og muslimer følger hverandre helt systematisk hele uken. Denne tendensen har ikke vært der hele tiden. Ser man på dekningen av Islam og Siv Jensen i tiden før “snik islamisering” ble et nytt norsk ord, er sammenhengen langt fra tydelig. Etter dette ble et tema er det en helt systematisk sammenheng. Resultatet har vi da også denne uken sett i meningsmålingene. FrP fosser frem som de alltid har gjort når de har klart å få dette på agendaen i samfunnsdebatten. Og Siv Jensen er åpenbart veldig god til å utnytte situasjonen, siden hun knapt har vært i media de siste 14 dagene uten å ha snakket om Islam eller muslimer. At Siv Jensen setter agendaen ganske effektivt ser man også når landets statsminister to dager denne uken nærmest utelukkende er sitert i sammenheng med Islam. Med tanke på at vi er midt i en finanskrise, skulle man tro statsministeren hadde annet å snakke om.

Finanskrisen er fortsatt den mest dominerende nyheten i landet denne uken. Men både hijab og Islam klarer hver for seg nærmest å passere denne saken i dekning to dager. Sett sammen med den sammenhengen det er mellom Siv Jensen og dekningen av Islam, sier dette mye om hvordan FrP har klart å snu agendaen i samfunnet de siste to ukene. Det er kløktig politisk håndtverk å klare å tilsidesette finanskrisen i mediadekning. Uansett hva man måtte mene om det Siv Jensen mener, skal hun ha all ære for å være svært god i å definere hva vi alle skal bli opptatt av.

Utenfor Norge skjer det åpenbart også ting. USA holder stand som det ordet man finner igjen oftest i media, uansett hvem eller hva man sammenlikner med. EU og Europa blir lilleputter i forhold. Ser man på utenlandske politikeres plass i mediebildet denne uken er det mulig også der å se en Siv Jensen effekt. Barak Obama har falt kraftig i dekning etter snik islamisering dukket opp. Han har til og med blitt slått av Siv i dekning mot slutten av denne uken. Noe slikt har skjedd svært så sjelden dersom man ser på perioden fra januar 2008 til nå. Utvilsomt blir vi mer navlebeskuende av å diskutere muslimer og islam.Det sier vel mye om hvem som setter premissene for debatten.

Og for de som måtte lure. Det er ingen sammenheng mellom grand prix håpet Alexander Rybak og Siv Jensen denne uken. Men Alexander passerte Siv Jensen en dag. God helg!