Italia på vei mot fascismen

I flere Italienske byer kan man nå se borgervernpatruljer i brune skjorter og sorte bukser som skal “beskytte befolkningen“. Statsminister Silvio Berlusconi støtter dette borgervernet, og sier dette er nødvendig for å verne befolkningen mot all den elendigheten han mener innvandrere til Italia bringer med seg. Tiltakene som samtidig iverksettes i Italia for å takle innvandringsproblematikken er i mange tilfeller verre enn selv de Mussolini igangsatte. Offentlig helsepersonell forplikter å være angivere, barn nektes skolegang. Drap på innvandrere blir møtt med skuldertrekk av ministere i regjeringen.

Dette minner farlig mye om fremveksten av fascismen i Italia. Den gang var det Mussolini som organiserte “svartskjortene” i en egen liten borgerhær. Og også den gang var statsministeren lite bekymret for denne fremveksten av en nasjonalistisk egen paramilitær gruppering. Det er også svært likt det vi så vokse frem i Tyskland i mellomkrigstiden, og som etterhvert ble til et svært selvbevisst og destruktivt nazi-Tyskland med Hitler som Fører.

Noe av lærdommen fra mellomkrigstiden er at vi reagerte for sent. Vi lot fremveksten av fascismen og nazismen skje, viste til at dette var interne forhold i de ulike landene, og vi snudde ryggen til overgrep, forfølgelse og internering. Historien har en tendens til å gjenta seg. Den går i lange, og langsomme sirkler. Men har vi virkelig råd til å la dette skje en gang til. Skal vi se på fremveksten av et fascistisk Italia? Skal vi sitte stille mens land i Europa velger “interne løsninger” på innvandrings problematikken som kan lede oss rett inn i en ny periode med ubeskrivelige menneskelige offer?

Selvsagt kan man hevde at det er å overdrive at vi nå er på strake veien inn i en ny-fascisme eller nazisme i Europa. Men den holdningen minner også mye om de argumentene som ble fremført da disse bevegelsene vokste frem på 30-tallet. Den gang snakket man også om dette som “bøller” man ikke skulle ta på alvor. Og man så på det som “noe man måtte akseptere” for å ventilere uroen i befolkningen. Resultatet var imidlertid verdenshistoriens mest grusomme regime. Og for mange var det først da konsentrasjonsleirene ble frigjort av de allierte, at de faktisk forsto hvor galt dette hadde båret avsted. Men det var da selvsagt lite til hjelp for de mange millioner som var slaktet ned.

Uten tvil har Europa store utfordringer i innvandringsspørsmålet. Vi grenser til noen av verdens mest fattige områder. Folk i nød og elendighet kan se vårt liv på TV, og de drømmer om å bli del av denne overfloden. Vi er også svært gode til å markedsføre vår livsstil som idealet. Våre varemerker og våre verdier eksporteres til alle verdenshjørner. Og på den måten spres ideen om at det er i “vesten” lykken ligger. Så selvsagt vil de komme hit. Hva annet skulle man vente. Og de kommer.

Men nå er det krise i det vakre overflodslandet Europa. Arbeidsledigheten stiger, og økonomier knaker i sammenføyningene. Det vi så gladelig har eksportert som “drømmeverden” tidligere, er selv for oss nå begynt å bli gråere og råere. Viljen til å dele det vi da har, reduseres kraftig. Og vi struper igjen. De som er utenfor blir enda mer utenfor. De som allerede slet med å få seg jobb, sliter enda mer. Nasjonalismen vokser. Og fordi vi selv synes livet er vanskelig, trenger vi noen syndebukker. Vi trenger å peke på noen andre enn oss selv som skyldige for elendigheten vi har kommet oss opp i helt på egenhånd. Og det er lett å peke på “de andre”.

Men vi har et valg. Europa har lært denne leksen på den verste måten tidligere. Vi kan velge å gjenta den, eller vi kan velge å reise oss mot denne fremveksten av ny-fascisme. Til nå har det vært svært stille fra EU i denne saken. Det er nærmest sjokkerende at Tyskland, Polen, Frankrike og andre land i EU ikke setter foten kraftigere ned ovenfor Italia. De burde ha tydeliggjort for sin EU kollega at utviklingen er uakseptabel. Boikott og ekskludering fra EU vil sannsynligvis ikke hjelpe. Men at dette settes på agendaen i EU må vi kunne forvente. Norge bør også gjøre sitt for å si ifra. Og vi bør bruke FN, og ikke minst vår nyvalgte generalsekretær i Europarådet, Torbjørn Jagland, til å fronte en sterk markering av en helt annen linje i innvandringsspørsmålet for Europa enn det vi nå ser vokse frem i Italia. Jeg vil oppfordre alle til å poste blogger som gjør oppmerksom på det som nå kan utvikle seg. Vi kan ikke la dette skje igjen!

Oslo som terrorhovedstad

Det amerikanske programmet om Mulla Krekar har nettopp blitt vist på TV2. Det er sjokkerende å oppleve en så konstruert virkelighet. Vi som lever i denne byen kunne knapt kjenne igjen nabolaget. Her ble det fremstilt som om man i Oslos gater når som helst kunne bli angrepet av horder av muslimer som støttet terrorister. “Hva som helst kan skje her, vi er i et veldig kritisk område – vi må være på vakt”. Du verden! Dette er gatene jeg kjøper grønnsakene mine i. Det er veien jeg går hjem fra jobb. Men på amerikansk TV er det som om det er Kalashnikov geværer på hvert gatehjørne, eller som om det kan smelle en bilbome når som helst.

Hvordan kan noen ta dette seriøst? Med denne vinklingen oppstår et stort troverdighetsproblem for hele programmet. Når Oslo fremstilles på denne måten, hva annet har de da konstruert like skjevt og skrudd? At det er konstruert ser man på dramaturgien også.  Kryssklipping mellom Irak, Kurdistan og Oslo er som på spillefilm. Musikken er dramatisk. Her bygges det opp. Og tenk – Mulla Krekar har snakket negativt om Amerikanere! Man ser ansiktene på “journalistene” vrir seg. Han ene som har vært i Irak som amerikansk soldat (eller “gjest” som han sier selv) får en blanding av sinne og tårer i øynene. Flott, flott! Og Oscaren går til den amerikanske “gjesten”, når han i scenen med intervjuet med Mulla Krekar spiller ut “jeg var der for å frigjøre Irak, som gjest”. Hurra! Det er åpenbart ikke bare i Irakiske treningsleirer for terrorister at hjernevasking fungerer effektivt.

Og så Siv og Carl Ivar da. Så søte de er der de nesten er på gråten over at de blir presentert brevet om at Mulla Krekar ikke skal bli utsatt for tortur eller dødsstraff. Carl Ivar sier at han uansett ikke kan skjønne hvorfor vi trenger slike forsikringer. Mannen er terrorist, han bør sendes hjem uansett hva han måtte møte av straff er signalet fra “visepresidenten i Stortinget”. Reportasjeteamet finner det ikke hensiktsmessig for sin sak å gi seerne informasjon  om at Carl Ivar og Siv er fra det samme partiet, at disse bare representerer 22,1% av de som avga stemmer i 2005, og at de alene representerer dem som mener dødsstraff ikke er så farlig. Det får stå uimotsagt at “flertallet av Norges befolkning” deler Siv og Carl Ivars syn, og det nevnes ikke at alle andre partier på Stortinget har valgt å avstå fra, eller ikke var spurt om, å delta i programmet.

Brevet det amerikanske TV teamet kommer og overleverer er toppen av tullball. Spesielt når det fremholdes at det Kurdiske og Irakiske rettssystemet fungerer “akkurat som det amerikanske”. Ja, jøss! Når et land som når som helst kan gå i oppløsning i borgerkrig mellom ulike stammer påstår å ha et stabilt rettssystem, da er det jo nettopp fordi de ikke har skjønt hva et rettsystem er enda. Vi kan da ikke sende folk til slike land bare fordi noen i dette korrupte og fullstendig rettsløse landet har satt et navn på et papir til et amerikansk TV team. Hvordan tror de verden fungerer egentlig? Hvis det amerikanske TV teamet mener dette er verdig en demokratisk rettsstat, hvis de seriøst ikke har noen motforestillinger mot de forsikringene de får i Irak og Kurdistan, hva i alle dager sier det om hva de er vant med i hjemlandet USA. Og hva sier det om deres journalistiske integritet?

Jeg mener fortsatt at Mulla Krekar skal sendes ut av landet. Han er fradømt retten til å oppholde seg her. Selv om jeg samtidig tror det sikreste vi kan gjøre for oss selv og verden er å la ham bli boende i den totalovervåkede leiligheten på Grønland i Oslo, bør han stå til rette for det han har gjort i Irak og Kurdistan. Men vi må ikke kaste alle rettsprinsipper på havet for å få det gjort slik FrP vil. Vi har både nasjonale og internasjonale forpliktelser. Noe Carl Ivar ikke ser ut til å forstå, når han i det amerikanske programmet sier “jeg er bare opptatt av hva som er bra for Norge”. Jonas G. Støre gir klar melding om hva Norge vil og kan gjøre når han sier Krekar skal ut, når det er mulig å få seriøse forpliktelser på plass. Det er enda godt å se at vår utenriksminister ikke lar seg rive med av denne farsen av et amerikansk TV program, uansett hva man måtte mene om Mulla Krekar som sådan.

Mulla Krekar – en utstøtt terrorist

Mulla Krekar får ny sendetid, og sommer-Norge antender. Mens Mullaen sitter på amerikansk TV og snakker i store ord om Hellig Krig, får FrP akkurat den saken de trenger for å innlede valgkampen. Det kunne neppe vært bedre regissert av dem selv. Fremfor å avskrive den aldrende mannen på Grønland i Oslo som den kuriositeten han er, blir han nok en gang tillagt å ha makt til å drive krig mot både USA og Norge. I NBC sin dokumentar som ble sendt 21.juli omtalens han som “Osama bin Laden versjon 2.0″.

Selv om dokumentaren får slakt i amerikansk presse tar debatten fart i Norge. Skal vi sende ham ut eller ikke? Skal vi sperre ham inne? Sette ham i varetekt? Er det ikke en seier for terroristene at han går fri i Oslo? Krenker det ikke rettsbevisstheten? Er garantiene fra Irak om at han ikke skal få dødsstraff verdt noe? Og er det ikke like greit at han får dødsstraff? Mulla Krekar sin tilstedeværelse i Norge, og hans tilsynelatende frihet, reiser mange spørsmål. Siv jensen vil innføre politisk internering, og Jonas G. Støre sier nå at Mullaen skal ut av landet. Men hvorfor alt dette oppstyret?

Mulla Krekar er antagelig den mest overvåkede personen i Norge. Med tanke på at mannen er dømt til å være en fare for landets sikkerhet er det neppe et skritt han tar politiet ikke vet om. Han kan sannsynligvis ikke sende en e-post, sms, ta en telefon eller kjøpe seg en kopp kaffe med VISA kort uten at politiet vet det. Og et tett samarbeid mellom Norge og USA sannsynliggjør også at mannen ikke kan gå på do i sin egen leilighet uten at de kan logge det. Dersom Mullaen planlegger noe som helst, så er det ganske sikkert at politiet vil vite det før de fleste andre. Også om det han planlegger er en tur på RIMI.

Med dette utgangspunktet er Krekar nok å regne som en spedalsk i “terror-miljøet”.  Enhver som har kriminelle hensikter ville jo sky en mann med et slikt overvåkningssystem rundt seg som pesten. Og dersom noen med slike hensikter faktisk tar kontakt, eller kommuniserer med ham, vil jo det være en gavepakke til politiet internasjonalt. Da kan de følge kommunikasjonen, og kanskje avsløre langt større skurker enn den aldrende Mullaen i Norge.

Det å si det som Mullaen sier i det amerikanske TV programmet er jo ikke forbudt. Han har ytringsfrihet, han som alle andre i dette landet. Det er jo blant annet denne friheten vi er så opptatt av å sikre at terroristene ikke skal kunne ta fra oss. Hadde overvåkningspolitiet han noen som helst antyding til beviser for at han planla noe som var i nærheten av det han legger ut om, ville de jo umiddelbart fått mannen innesperret. At de ikke har gjort det sannsynliggjør at Mullaen på Grønland er nøytralisert like effektivt nå, som om han hadde sittet i en fengselscelle til godt over 500 000 i året (sannsynligvis langt mer med tanke på sikkerheten).

Jeg synes vi skal sende Mulla Krekar ut av landet. Han er fradømt statsborgerskapet og er erklært som en fare for sikkerheten. Men jeg er ganske sikker på at han får gjort mye mer ugang mot verden om vi sender ham til Irak. Og da kan man jo lure på hvor hensiktsmessig det er for verden at vi sender ham hjem. Kan hende er det sikreste vi kan gjøre å la ham bli boende i Oslo. Da vet vi hvor han er, vi har han alltid under oppsikt og han er i realiteten nøytralisert. Det er lagt fra hva man kan si om Osama Bin Laden versjon 1.0 – som vi ikke aner hvor er – og som står bak tidenes største terroraksjon.

Udemokratisk korrupt samrøre med FrP og Høyre?

Vi har hørt det mange ganger fra FrP og Høyre. Når LO og andre forbund bevilger penger til valgkampen til Arbeiderpartiet og SV så snakkes det høylytt om korrupsjon. Det sies at LO kjøper seg politikk, og at Jens “skylder” LO noe når de legger millioner på bordet. Samrøre mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har blitt kalt et demokratisk problem fordi LO får indirekte makt over de folkevalgtes prioriteringer.

For FrP og Høyre har dette vært et av kjerneangrepene på Arbeiderpartiet. Men spørsmålet er hvordan de med noen som helst troverdighet skal kunne snakke om samrøre mellom LO og AP, når nå Høyre og spesielt FrP pumpes opp økonomisk av storinvestorer i Norsk næringsliv. De som gir pengene sier at de gjør dette fordi de ønsker seg den politikken FrP og Høyre står for, spesielt på skatt. Dette er nøyaktig de samme beveggrunnene LO har når de sponser den motsatte siden. De ønsker seg den politikken en Arbeiderpartiregjering vil føre. FrP har kalt dette korrupsjon. Hva vil de da kalle det de nå får fra finansnæringen?

For egentlig er vel gaver fra rike enkeltmennesker verre enn at LO støtter Arbeiderpartiet? Det er mer korrupt, mer udemokratisk! Når LO sponser AP så gjør de det etter en demokratisk prosess i sin organisasjon. Sponsingen vedtas på deres Kongress. På kongressen er hele organisasjonen representert, og alle kan komme til orde. Selvsagt er ikke LO kongressen “folkevalgte”, og LO er en privat organisasjon. Men når flertallet av LOs 860 000 medlemmer mener Arbeiderpartiets politikk er det beste for landet, så er det jo bare rett og rimelig at de bidrar til å få denne regjeringen på plass. Det skjer åpent og det skjer gjennom demokratisk fattede vedtak i Norges største medlemsorganisasjon.

På den andre siden har vi rikingene. Alt er annerledes der. Der er det ingen demokratiske prosesser. Det er ingen ansatte som involveres i avgjørelsen av sponsingen. Bedriftene de eier kan gjerne bestå av arbeidere som i hovedsak stemmer SV eller Arbeiderpartiet, men de blir ikke hørt i slike sammenhenger. Til nød blir slik sponsing styrebehandlet, men der har de ansatte ofte bare en representant. Ofte skjer sponsingen helt uten at noen andre enn investoren personlig er involvert. “Jeg vil ha en FrP regjering” kan han (eller hun) si. Og derfor pøser de millioner inn i partiet. Og her er vi ved kjernen i problemet. LO har sponset Arbeiderpartiet med noen millioner. Bak dette vedtaket står over 430 000 mennesker. Bak millionene som nå pumpes inn i FrP står enkeltmennekser som har mye penger. De representerer bare seg selv. De handler ut fra helt personlige egeninteresser.

Slik sponsing utgjør et stort demokratisk problem. At noen få rike menneskers interesser skal kunne få gjøre utslag på enkeltpartiers valgkampmuligheter er kritisk. Bør vi i det heletatt tillate at enkeltmennesker kan fylle opp partikassene på denne måten? I USA har de hatt denne diskusjonen, og ikke minst i George Bush sin periode var det stor debatt om hvor gjennomkorrupt hans administrasjon var når de var så kraftig bygget opp av enkeltinvestorers bidrag. Muligheten til å kjøpe seg politikk som gavnet noen veldig få og allerede svært rike var åpenbar. Når vi ser denne utviklingen også i Norge er det på tide at vi også tar denne debatten.

Skilsmisse = drapsfarlig! Sperr dem inne!

Da en mann med psykiske plager begikk et trippeldrap i Tromsø fløt begeret over. Tidligere politifolk med status som “allvitere”, og sittende politimestre kom tytende gjennom alle kanaler og hylte at nå måtte disse farlige menneskene settes bak lås og slå. FrP kom på banen og krevde at samfunnets behov for beskyttelse nå måtte gå foran de med psykiske lidelser sitt rettsvern. Vi må sperre dem inne om de er potensielt farlige. Alle sammen. Bjarne Håkon Hansen kom på TV fortalte at nå måtte vi finne ut hvordan dette kunne skje. Ikke bare det. Vi måtte finne ut hvordan vi skulle stanse slikt. Han satte ned en kommisjon som nå har fått det umulige oppdraget å finne ut hvordan man skal kunne predikere noe så sjeldent som drap begått av personer med psykiske lidelser. Rent statistisk vet jo enhver med bare marginal kunnskap om metode og statistikk at noe slikt er umulig. Men Bjarne Håkon er en handlingens mann. Det er ikke så nøye med hva som er statistisk mulig da. Folk er redde. Han er Supermann. Hurra!

I går smalt det på Nesøya i Oslo. Vi er vitne til et nytt tragisk drap midt i fredsomheten selv. To kvinner er skutt i kaldt blod og drapsmannen dreper seg selv. Vi får vite at mannen har vært i et skilsmisseoppgjør med den ene han har drept. Og vi får høre at over 80 kvinner er drept av sine tidligere eller nåværende ektemenn siden år 2000. Dette er heftige tall. Nær 9 drap i året skjer altså av menn i ekteskapstrøbbel. Tar man for seg fjorårs statistikken over drap i Norge utgjør dette snittet 32 % av alle drap i 2008 (28 drap). Men hvor er hylekoret nå? Hvor er de redde politimestrene, hvor er de allvitende pensjonistpolitimennene og FrP? Hvorfor krever ingen at det umiddelbart nedsettes en “havarikomisjon” for denne typen saker, når det faktisk er foreslått granskning? Hvorfor krever ingen at samfunnet må vernes mot menn som har inngått skilsmisse? De er jo potensielt livsfarlige!

Bare 14 % av drap i Norge begås av folk med en diagnose fra psykisk helsevern. 32 % begås altså av menn som har vansker i eller har avsluttet et ekteskap. Det er nyttig å reflektere over dette. Det belyser nemlig det enkle faktum at det på ingen måte er de med diagnosene som er farligst. Det er ikke dem vi skal være mest redde for. Drap skjer i Norge av de fleste andre grunner enn at folk har en diagnose. De skjer på grunn av sinne, på grunn av krenkelser, på grunn av negative tankespiraler i enkeltmenneskers hoder. Vi kan ikke vite hvem det skjer hos. Vi kan ikke si at “han der – akkurat han vil begå et drap, de andre 1000 som skiller seg kan vi være trygge på”. Vi vet rett og slett ikke hvem som vil begå slike handlinger. Og vi kan ikke verne oss mot at det skal skje ved å låse inne alle som har risikostatus – som for eksempel at de nylig er skilt fra sin ektefelle. Hvilket samfunn ønsker vi oss dersom vi mener vi skal verne oss mot drap av denne typen? Og hvorfor er det tross statistikken helt legitimt å kreve at alle med psykiske plager skal anses som farlige, og låses inne, mens det ville fremstå som totalt absurd å hevde at alle menn i skilsmisse burde det samme?

Ytringsfriheten angripes igjen av regjeringen

Jeg har ikke noen sans for politisk TV reklame. Jeg ønsker meg ikke politikere som avbrudd i TV sendingene i et halvt år fremover. Jeg mener politisk reklame forenkler, tabloidiserer og ødelegger den politiske debatten ved å pakke politikk inn i enkle reklamebransjepakker. Dessuten mener  jeg politisk TV reklame kan være et demokratisk problem fordi det fremmer de som allerede sitter med makten eller er store opposisjonspartier, og gjør det vanskelig for de små. At man kan reklamere i radio, på kino og på nett er en ting. Alle i reklamebransjen vil likevel være enig i at TV mediet er sterkest. Kombinasjonen av lyd, bilde og at du sitter i din egen stue gjør TV mediet svært potent som påvirkningskanal. Ser man på amerikanske valg ser man dette tydelig.

Alt dette er grunner dagens regjering også har benyttet når de har kjempet imot politisk TV reklame. Jeg har sett poenget. Skjønt at de var skeptiske. Men så kom det noen å sa det var en menneskerett å få lov til å reklamere. Og dette ble prøvet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Den Norske regjeringens argumenter vant ikke støtte i domstolen. Ytringsfriheten står øverst av alle prinsipper. De demokratiske problemene man eventuelt kan se med reklamen, kan man regulere seg rundt. Ingenting hindrer norske myndigheter fra å lage strenge regler slik man har i øvrige land i Europa. Saken så ut til å være avklart. Vi ventet bare på Regjeringens erklæring om at den senket kampfanen. Men Trond Giske ville det anneledes.

I en fullstendig uforståelig manøver velger han å lansere enda et angrep på ytringsfriheten på vegne av regjeringen. Og nok en gang kommer dette som “noe man har funnet ut” bak regjeringens lukkede dører. Akkurat som da regjeringen hadde “funnet ut” at man skulle forby ytringer som var negative om religion. Den gang ble det ikke åpnet for debatt. Denne gang er det tydeligvis også tatt en avgjørelse uten noen debatt, og det i en sak der man faktisk har en dom som sier at det regjeringen viderefører er brudd på menneskerettighetene. Hva i alle dager holder de på med i denne regjeringen?

Utenriksminister Jonas G. Støre  sier i sin bok “Å gjøre en forskjell” at Norge er et land som mer enn de fleste andre i verden er helt avhengig av at folkeretten blir respektert. Store deler av våre rikdommer i havet er basert på det nettverket som finnes av internasjonale lover, traktater og domstoler. Han gjentar dette budskapet gjentatte ganger i denne boken, og hamrer inn at Norge derfor må være nøye med å følge de folkeretslige pålegg som vi er forpliktet til. Jeg undrer meg hvor Jonas sin stemme var da regjeringen besluttet å si at vi skulle overse Menneskerettighetsdomstolens beslutning. Og hva han sa til løsningen om å nærmest innføre Russiske tilstander i norsk mediaverden ved at regjeringen begynner å diktere hva NRK skal sende i sine valgsendinger?

Uansett hvor lite jeg ønsker meg politisk TV reklame mener jeg vi ikke kan ha en kulturminister som mener menneskerettigheter er noe man kan saldere bort ved å redigere en redaktørplakat for NRK. Vi kan ikke heller ha en kulturminister som mener han kan diktere NRKs redaktører til å ha et spesifikt innhold i sine sendinger. Det å si at dette er akkurat det samme som at regjeringen bestemmer at det skal være norsk musikk og nynorsk i NRK avslører en ufattelig liten forståelse for hva denne saken handler om, og det viser en naivitet i forhold til hva redaktørplakaten betyr. Holder Giske frem på denne linjen vil kringkastingssjefen antagelig gå av. Det mest sannsynlige er nok likevel at dette blir nok en sak regjeringen må trekke seg på. Jens må antagelig nok en gang komme på TV å si at dette er en sak man ikke har håndtert som man burde, og at man nå rydder opp i dette. Det er en trist føljetong som vi kunne vært foruten.

Kan Norge bli snik-nazifisert?

Siv Jensen er på hugget nå. Endelig kunne hun komme seg i nyhetsbildet igjen med noe de alltid lykkes med fra den kanten. Muslimer, og frykten for at Norge skal ende opp med Taliban kongen Abdulla-what-ever-Bin-Laden på tronen mens vi var ute å gikk på ski, spiste Kvikk-lunch og drakk kakao. Ja, bare se hva som skjedde med USA liksom. Der styrer Hussein Obama nå. Og ærlig talt – tror noen virkelig ikke han egentlig snart vil innføre hijab, offentlig steining og skuddpremie på folk som taler ham i mot. Vent – bare vent. DET kan skje her også.

Omtrent sånn er visst logikken i Siv Jensens hode. For det er klart at bare det å debattere hvordan vi skal klare å integrere de nordmennene som har en annen bakgrunn en den uthulede norske protestantismen er en fare for demokratiet. Snart skal det være Sharia lovgivning som gjelder på gatene i Oslo. Og vi vil få offentlig steining av muslimske gutter og jenter som har lekt med dragene sine på Ekerbergsletta, avhugde armer og føtter for småtyver og all sang og dans vil være forbudt.  Jada – det er rett rundt hjørnet, skal du se! Bare hør på formann Siv.

FrPs valgslagord er “FrP fornyer Norge”.  Plakaten med dette slagordet pranger bak formann Siv mens hun hamrer inn sitt budskap om “snikislamisering” av Norge. Plakaten er i fargene i rødt, hvitt og sort. Den har stramme og stilistiske bokstavtyper. FrP tar etter de beste på politisk propaganda, retorikk og symbolbruk. Hitlers propagandaminister  Joseph Goebbels ville ikke bare følt seg hjemme i budskapet – han ville elsket formen også. Retorikken er nå omtrent som Nazistenes, om jøder og alle andre de mente utgjorde “de store farer” på den tiden. Symbolbruken er nå også slående lik.

Men FrP kommer ikke med noe nytt nå. Dette er kjente takter fra den fronten. Vel og merke tar de nå litt vel av  i sin iver etter å komme på banen igjen etter finanskrise-nedsmeltingen av oppslutning. Men at de er lysebrune i kantene visste vi jo. Det litt spesielle denne gang er at det er representanter fra det muslimske miljøet selv, eller den ekstreme “muslimske lobbyen” som en del muslimer selv kaller den, som nå har servert denne valgkampgullfuglen til FrP. Hijab saken har hatt mange vinklinger. I debatter på TV, nett og aviser har det handlet om alt fra muslimske rettigheter til å tro det de vil, til politiets rett til å ytre seg fritt. Når nå hijabsaken er lagt død av justisministeren er de mest seiglivede blandt muslimske representanter de som mener Norge nå har avslørt seg som et svært lite tolerant land i forhold til religiøse minoriteters rettigheter. Aftenposten spaltisten Mohammad Usman Rana er en av de som nå mener Storberget sin retrett er et tegn på at Norge nærmest er anti-muslimsk. Også andre fra det muslimske miljøet, og SV leder Kristin Halvorsen, har vært ute med liknende uttalelser.

Dette er virkelig å gjøre seg selv, og det muslimske miljøet en bjørnetjeneste. Hvis de hadde klart å følge med på hva som har vært hovedpoenget til den veldige opinionen som har reist seg i den siste uken så hadde de oppdaget at dette ikke har handlet om muslimer, det har ikke handlet om hodeplagg, det har ikke engang handlet om hijab. Den har handlet om politiets helt nødvendige nøytralitet som statens utøvende maktapparat.

Den “muslimske lobbyen” bidrar nå selv til at dette plutselig handler om muslimer. De plasserer seg i “offer rollen”, og serverer FrP all den bensin de trenger for å antenne en valgkamp som handler om “å fornye Norge” gjennom totalt assimilering av innvandrere fremfor en integreringslinje. Bort med alt sær-muslimsk – inn med blendahvitt Norsk. Hvis den muslimske lobbyen tror at dette er det norske folks grunnholdning så tar de feil. 90% av folket har ikke grumsete holdninger til muslimer. Derimot har de fleste i dette landet noe imot at politiet i tjeneste har sterke meninger om forhold som er private. Det mener også de som er muslimer som jobber i politiet. At den muslimske lobbyen ikke ser denne distingsjonen gjør at de nå må føre sin kamp for likeverd på FrPs premisser. Det er et svært dårlig strategisk valg. FrP har tiår av erfaring med å skape og å spille på fremmedfientlighet. Dette er del av deres grunnkompetanser. FrP er ikke den bjørnen du vil vekke om du ønsker en saklig debatt om integrering.

Debatten om gettofiseringen og fremveskten av en indre justis i deler av innvandrermiljøene i Oslo bør vi ha. Vi bør også ha en debatt om hvordan vi forøvrig skal leve sammen i et samfunn der noen har sterke religiøse utgangspunkt i sine liv, mens vi forøvrig snart bare har noen enklaver igjen av kristne miljøer i landet. Vi trenger ikke å skaffe oss de samme erfaringene som i Frankrike og Danmark før vi tar debattene åpent og gjør noe med denne utviklingen. Men skal vi ha denne debatten i samfunnet vil det nok være smart om den ikke ble tatt på formann Siv sine premisser. Det å la FrP sette agendaen tjener ikke noen -  annet enn de som er mer enn lysebrune i politisk ståsted.

Slutt på USAs tortur fra tirsdag neste uke

Tenk deg at du går ut av et fly. Vandrer mot utgangen av flyplassen på vei til en ferie i Spania. Og plutselig har du en hette over hodet. Du trekkes raskt til siden. Du kjenner et stikk i høyre lår. Og når du våkner er du naken. Du ligger i en mørk celle hvor det er varmt og fuktig. Du hører lyden av stemmer, på et språk du ikke kjenner i det fjerne.

Tenk deg at du dras ut av cellen. Ingen forteller deg hvor du er. Ingen forteller deg hvorfor du er der. De legger deg på et bord. Du får en duk over ansiktet. Og du kjenner at det strømmer vann over duken (også kalt “waterboarding“). Du kjenner at du ikke får puste. Du kjenner at du ikke kommer unna. Du opplever at du drukner. Du er sikker på at du skal dø. Du gir slipp. Du slutter å kjempe imot. Og så snakker noen plutselig til deg på et språk du kjenner for første gang på dagevis – eller er det kanskje uker? De spør deg hvem du samarbeider med. Hvem som har vært med i en terrorcelle som har utført et angrep. Hvor neste anslag skal være. Tenk deg at du er deg. At du er norsk, fra Norge. At du ikke aner hva de snakker om.

Denne situasjonen har USA satt uttallige mennesker i. Og de har gjort det med dagens administrasjons velsignelse. De har kidnappet mennesker rundt om i hele verden. De har bragt dem til steder i mer eller mindre udemokratiske stater. Til såkalte “black sites“. Og de har utsatt dem for behandling som alle demokratriske land i verden – og FN – ser på som ren tortur. Mange av disse kidnappede menneskene har havnet i fengsler som Abu Ghraib og Guantanamo. Og de har blitt der i årevis uten rettigheter, uten at de har fått en advokat, uten en rettsbeskyttelse. Svært mange av dem har ikke hatt noe med terror å gjøre. De har vært uskyldige ofre for en paranoid beredskap. Det kunne faktisk ha vært deg!

Dagens politiske ledelse i USA har valgt å definere waterboarding som noe annet enn tortur. De har forsåvidt definert all behandling som ikke påfører deg fysiske skader som akseptable metoder i forhør. Det betyr at man har akseptert at man har gitt fanger intravenøs væske så de ligger å urinerer på seg selv i celler. De har utsatt dem for nedverdigende behandling og trakasering av religiøs og seksuell art. De har fremprovosert ekstrem angst ved bruk av hunder, og gjennom kjennskap til ulike fobier fangene har hatt. Listen er lang over metoder. Bildene vi alle har sett fra Abu Ghraib er bare toppen av isfjellet. Og faktisk var ikke problemet for amerikanske myndigheter at det som skjedde der pågikk – det var at noen tok bilder av det så det ble avslørt. Sjefen for Abu Ghraib fengselet ble faktisk etter den avsløringen forfremmet til leder for Guantanamo.

Nå skal dette endelig ta slutt. USAs nye justisminister,  Eric H. Holder Jr, ble i dag (15.januar) godkjent av senatet i USA, og under høringen før dette var det første spørsmålet han fikk om den nye administrasjonen så på waterboarding som tortur. Svaret var kort og godt: “It was so defined under the Spanish Inquisition and when used by the Japanese in World War II, and it remains so today.” Klarere kan man nesten ikke uttrykke forskjellen på dagens administrasjon, og den som innsettes om noen dager. For bare noen uker siden uttrykte dagens visepresident Dick Cheyney at waterboarding var en god metode å bruke under forhør, og at det utgjorde en sikkerhetsrisiko å ikke benytte det. På tirsdag er det definert som tortur, og dermed som en fullstendig uaktuell forhørsmetode.

Barak Obama har forøvrig også sagt at han vil stenge Guantanamo.  Og ikke bare skal han stenge den. Han sier at dette er noen av det første han skal gi ordre om etter innsettelsessermonien på tirsdag. Det vil selvsagt ta noe tid å få den avviklet. Men utvilsomt vil USAs menneskerettighetssamvittighet få en grundig oppreisning allerede fra dag #1 med Barak Obama ved roret.

I tillegg vil man omsider begynne å forholde seg til det faktum at tortur enda ikke har vist seg som en effektiv metode til å fremskaffa informasjon. Når dagens administrasjon hevder det vil utgjøre en sikkerhetsrisiko å slutte med waterboarding, eller å stenge Guantanamo og ulike “black sites”, ja så er det ut fra en ide om at man ved å bruke disse metodene avdekker planlagt terror. Spør man derimot tidligere torturister om de noen gang avdekket nyttig informasjon så er svaret entydig nei. Dette er dokumentert av Amnesty og FNs menneskerettighetskomite utallige ganger. Selvsagt ville man kunne forsvare bruk av enkelte rimelig skarpe metoder dersom dette kunne avsløre et nytt 11.september. Eller avdekke en planlagt Madrid eller London aksjon. Men ingenting tyder på at man får slik informasjon ved å torturere folk. At man derfor skal slutte med en slik retorikk, og en slik praksis, fra USAs side er virkelig et stort fremskritt!

Redde barn

De er redde nå. Barna på Gaza stripen. Det har de jo all grunn til. Men de er ikke de eneste som er redde. I mange år har barna på den andre siden av grensen vært like redde. Hver dag har de som bor i de nærmeste byene opp mot Gaza stripen levd i frykt for at raketter når som helst kan komme susende med sin dødlige kraft. Med hilsen fra Hamas. Barn som har vokst opp i disse byene har enda ikke hatt en dag i sitt liv der de ikke har levd i frykt. De har enda ikke kunnet gå til sengs uten å ligge med tinntallerkenøyne i mørket å lytte etter lyden av innkomne raketter. Det skaper ikke gode barneminner. Det skaper ikke forståelse, vilje til endring eller kompromis.

Barn i krig er alltid de mest svake. Barn i konflikt er alltid de som taper mest. Minner brenner seg inn i små barnehoder og preger mange av dem resten av livet. Tap, opplevelsen av maktesløshet og manglende trygghet frarøver barna det livet de er gitt, selv om de overlever. 30.desember ble et behandlingssenter for traumatiserte totalt smadret på Gazastripen. Senterets viktigste oppgave var å jobbe med de som hadde traumatiske opplevelser fra tortur og krig, slik at de ikke skulle kanalisere det de hadde opplevd til aggresjon, men til å finne en ny vei for sitt liv. Senteret var unikt, og bygget opp med midler fra Nodiske land. Nå må de bygge det opp igjen. Og barna – og dermed håpet om en fred på lang sikt – er taperen.

For barna på begge sider i Midt-Østen er det egentlig ikke så viktig hvem som startet, hvem som har ansvaret, hvem som må innrømme noe. De vil bare sove en natt uten å være redd for at mor og far er borte i morgen. De vil bare kunne gå på skolen uten å være redd for selv å dø. Når dette er dine håp som barn – hvilke drømmer knuses da ikke om fremtiden? Når soldater er dine rollemodeller, når hat er det du hører om over frokost og middagsbordet, hvilke løsninger velger de senere i livet når de fortsatt skal leve som naboer? Barna er Midt-Østens eneste håp om en bedre tid – og de ødelegges allerede fra fødselen. På begge sider.

Hadde vi tenkt som barn. Hadde vi ikke så lett glemt hvor vondt vi som barn hadde det når vi selv var redde, når vi selv opplevde noe kjært som gikk tapt. Hadde vi ikke så inderlig vel tålt å se lidelsen i barnas øyne. Så hadde konflikten for lengst vært historie.

Men vi er voksne – vi er ansvarlige. Tenke som barn – nei ærlig talt!? Alt er komplekst og alt henger sammen med alt. Da får heller barna leve med at de ikke for sove. De får være fornøyde om de får tre timer med ro, eller en våpenhvile som når som helst kan blåse bort med lyden av enda en rakett som kommer susende. Tenke som barn? Ha – for noe tull!

Max Manus, Hamas og krigens logikk

I disse dager er Max Manus den mest populære filmen på norske kinoer. Vi kan tydeligvis ikke få nok av å se på norske motstandsmenn som sprenger okkupanter i luften. Gunnar, Max og de andre gutta på skauen er superhelter i Norge. Og med rette. De gjorde motstand på en tid da de fleste i dette landet apatisk lot livet gå sin gang i “Festung Norwegen”. Mange av dem offret livet for å sikre at Nazistene led nederlag.

Samtidig med at vi flokker oss om disse norske motstandsmennene fra 60 år tilbake pågår det en motstandskrig på våre TV skjermer. En mektig millitærmakt har tatt kontroll over sine naboer og regjerer med jernhånd. De setter opp sperringer der det tar en bonde som skal til sine egne marker en hel dag å komme igjennom. Gravide kvinner dør mens de venter på å passere sjekkpunkter. Det demoleres hus så hele familier blir husløse. Et helt folk jages rundt i ingenmannsland. Okkupantene sier dette er selvforsvar. De kaller all motstand for terror. De kaller de som prøver å kjempe imot for terrorister. Dette lyder da veldig kjent.

Max Manus ble også kalt terrorist av Nazistene. Den nazistiske politistyrken forklarte sine operasjoner, der de slaktet ned uskyldige mennesker i jakten på terroristene, med at man bare ville sikre at det ble slutt på terrorhandlingene. Slike represalier ble sett som selvforsvar, og faktisk helt nødvendig for å beskytte den norske befolkningen – som nazistene så som sin oppgave. Dette er krigens, det er okkupantenes logikk. Gutta på skauen var den tidens Hamas.

Selvsagt er det forskjeller. Men likehetene er også slående. Hamas er demokratisk valgt av den palestinske befolkningen til å lede deres selvstyrte områder. Men Israel aksepterer ikke dette valget, og de har blokkert Gazastripen der Hamas regjerer. Staten Israel prøver på denne måten å presse befolkningen til å “skjønne at Hamas ikke er rette vei”. Og svaret til Hamas er raketter. De skyter sine relativt primitive våpen inn mot Israel for å si ifra at de ikke lar seg knekke. Israel kaller dem terrorister – og får støtte fra sin store beskytter USA.

Og i går hadde Israel fått nok. Med stor fare for ekstreme sivile tap i et av de tettest befolkede områdene i verden startet en av verdens sterkeste militærmakter en invasjon av Gazastripen. Det er som om Nazistene skulle starte å teppebombe Oslo fordi Max og Gunnar hadde sprengt noen båter på Filipstad, og skutt noen tyskere på åpen gate.

Det blir ikke fred i Midt-Østen av det Israel nå bedriver. All historisk erfaring tilsier at man ikke kan bombe seg til fred. Unntaket som bekrefter denne reglen er USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki. Men vi får da virkelig håpe det ikke er noe slikt Israel har i tankene. Den totale utslettting av fienden har forøvrig ikke vært gangbar mynt siden “mutual assured destruction” doktrinen ble utdatert etter den kalde krigen. Og den forutsatte forsåvidt at de to partene var jevnbyrdige i evnen til utslettelse. Hamas utgjør ingen total-fare for Israel.

Jeg skal ikke ensidig si at alt er Israel sin feil. Det er verdenssamfunnet som skapte dagens situasjon da de opprettet staten Israel på den måten de gjorde etter 2.verdenskrig. Det er den arabiske verden som må ta ansvaret for at Israel har måttet bygge opp en militærmakt nærmest uten sidestykke. Og det er de samme som må ta ansvaret for at Israel føler et behov for å ha en sikkerhetssone rundt seg selv som de føler det nødvendig å forsvare med sterk våpenmakt. Men ingen konflikt har bare en part. Ansvaret må alltid deles med den som er en motpart. Israel har i liten grad vært villige til å se sitt eget bidrag til at de er så truet som de fortsatt er etter å ha vært selvstendige siden 1948.

I det daglige vet vi alle at vi best kommer oss ut av konflikter om vi slutter å skrike. Om vi slutter å beskylde alle andre – og isteden ser på hva vi bidrar med som gjør ting vanskelig blir det lettere å gjøre noe med det. Da får vi plutselig andre handlingsalternativer. Vi må ikke lenger sitte å vente på andre, vi må ikke lenger satse på at verden endrer seg før alt blir bra. Vi kan gjøre noe selv. Men det krever altså at man innser at man er del av formelen som gjør ting vanskelig. Det håper jeg at Israel snart ser.

Selvsagt må ikke bare Israel se dette. Også den palestinske befolkningen må skjønne at de bidrar til den situasjonen de er i. Likevel er det utvilsomt Israel som sitter med nøkkelen til fred i Midt-Østen. De er suverent overlegne militært. De har verdenssamfunnets støtte. Klarer de å snu krigens logikk, og endre retorikk, kan mye være vunnet allerede. Det å bombe sivile i Gaza for å “knekke terrorister” er ikke rett vei å gå for å få til dette.