Skilsmisse = drapsfarlig! Sperr dem inne!

Da en mann med psykiske plager begikk et trippeldrap i Tromsø fløt begeret over. Tidligere politifolk med status som “allvitere”, og sittende politimestre kom tytende gjennom alle kanaler og hylte at nå måtte disse farlige menneskene settes bak lås og slå. FrP kom på banen og krevde at samfunnets behov for beskyttelse nå måtte gå foran de med psykiske lidelser sitt rettsvern. Vi må sperre dem inne om de er potensielt farlige. Alle sammen. Bjarne Håkon Hansen kom på TV fortalte at nå måtte vi finne ut hvordan dette kunne skje. Ikke bare det. Vi måtte finne ut hvordan vi skulle stanse slikt. Han satte ned en kommisjon som nå har fått det umulige oppdraget å finne ut hvordan man skal kunne predikere noe så sjeldent som drap begått av personer med psykiske lidelser. Rent statistisk vet jo enhver med bare marginal kunnskap om metode og statistikk at noe slikt er umulig. Men Bjarne Håkon er en handlingens mann. Det er ikke så nøye med hva som er statistisk mulig da. Folk er redde. Han er Supermann. Hurra!

I går smalt det på Nesøya i Oslo. Vi er vitne til et nytt tragisk drap midt i fredsomheten selv. To kvinner er skutt i kaldt blod og drapsmannen dreper seg selv. Vi får vite at mannen har vært i et skilsmisseoppgjør med den ene han har drept. Og vi får høre at over 80 kvinner er drept av sine tidligere eller nåværende ektemenn siden år 2000. Dette er heftige tall. Nær 9 drap i året skjer altså av menn i ekteskapstrøbbel. Tar man for seg fjorårs statistikken over drap i Norge utgjør dette snittet 32 % av alle drap i 2008 (28 drap). Men hvor er hylekoret nå? Hvor er de redde politimestrene, hvor er de allvitende pensjonistpolitimennene og FrP? Hvorfor krever ingen at det umiddelbart nedsettes en “havarikomisjon” for denne typen saker, når det faktisk er foreslått granskning? Hvorfor krever ingen at samfunnet må vernes mot menn som har inngått skilsmisse? De er jo potensielt livsfarlige!

Bare 14 % av drap i Norge begås av folk med en diagnose fra psykisk helsevern. 32 % begås altså av menn som har vansker i eller har avsluttet et ekteskap. Det er nyttig å reflektere over dette. Det belyser nemlig det enkle faktum at det på ingen måte er de med diagnosene som er farligst. Det er ikke dem vi skal være mest redde for. Drap skjer i Norge av de fleste andre grunner enn at folk har en diagnose. De skjer på grunn av sinne, på grunn av krenkelser, på grunn av negative tankespiraler i enkeltmenneskers hoder. Vi kan ikke vite hvem det skjer hos. Vi kan ikke si at “han der – akkurat han vil begå et drap, de andre 1000 som skiller seg kan vi være trygge på”. Vi vet rett og slett ikke hvem som vil begå slike handlinger. Og vi kan ikke verne oss mot at det skal skje ved å låse inne alle som har risikostatus – som for eksempel at de nylig er skilt fra sin ektefelle. Hvilket samfunn ønsker vi oss dersom vi mener vi skal verne oss mot drap av denne typen? Og hvorfor er det tross statistikken helt legitimt å kreve at alle med psykiske plager skal anses som farlige, og låses inne, mens det ville fremstå som totalt absurd å hevde at alle menn i skilsmisse burde det samme?

Redde barn

De er redde nå. Barna på Gaza stripen. Det har de jo all grunn til. Men de er ikke de eneste som er redde. I mange år har barna på den andre siden av grensen vært like redde. Hver dag har de som bor i de nærmeste byene opp mot Gaza stripen levd i frykt for at raketter når som helst kan komme susende med sin dødlige kraft. Med hilsen fra Hamas. Barn som har vokst opp i disse byene har enda ikke hatt en dag i sitt liv der de ikke har levd i frykt. De har enda ikke kunnet gå til sengs uten å ligge med tinntallerkenøyne i mørket å lytte etter lyden av innkomne raketter. Det skaper ikke gode barneminner. Det skaper ikke forståelse, vilje til endring eller kompromis.

Barn i krig er alltid de mest svake. Barn i konflikt er alltid de som taper mest. Minner brenner seg inn i små barnehoder og preger mange av dem resten av livet. Tap, opplevelsen av maktesløshet og manglende trygghet frarøver barna det livet de er gitt, selv om de overlever. 30.desember ble et behandlingssenter for traumatiserte totalt smadret på Gazastripen. Senterets viktigste oppgave var å jobbe med de som hadde traumatiske opplevelser fra tortur og krig, slik at de ikke skulle kanalisere det de hadde opplevd til aggresjon, men til å finne en ny vei for sitt liv. Senteret var unikt, og bygget opp med midler fra Nodiske land. Nå må de bygge det opp igjen. Og barna – og dermed håpet om en fred på lang sikt – er taperen.

For barna på begge sider i Midt-Østen er det egentlig ikke så viktig hvem som startet, hvem som har ansvaret, hvem som må innrømme noe. De vil bare sove en natt uten å være redd for at mor og far er borte i morgen. De vil bare kunne gå på skolen uten å være redd for selv å dø. Når dette er dine håp som barn – hvilke drømmer knuses da ikke om fremtiden? Når soldater er dine rollemodeller, når hat er det du hører om over frokost og middagsbordet, hvilke løsninger velger de senere i livet når de fortsatt skal leve som naboer? Barna er Midt-Østens eneste håp om en bedre tid – og de ødelegges allerede fra fødselen. På begge sider.

Hadde vi tenkt som barn. Hadde vi ikke så lett glemt hvor vondt vi som barn hadde det når vi selv var redde, når vi selv opplevde noe kjært som gikk tapt. Hadde vi ikke så inderlig vel tålt å se lidelsen i barnas øyne. Så hadde konflikten for lengst vært historie.

Men vi er voksne – vi er ansvarlige. Tenke som barn – nei ærlig talt!? Alt er komplekst og alt henger sammen med alt. Da får heller barna leve med at de ikke for sove. De får være fornøyde om de får tre timer med ro, eller en våpenhvile som når som helst kan blåse bort med lyden av enda en rakett som kommer susende. Tenke som barn? Ha – for noe tull!

Paven ut av “nazi-skapet”

Paven har tydeligvis ryddet på loftet før jul. Der har han tydeligvis funnet de gamle notatene han gjorde da han var medlem av Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Og han synes tydeligvis fortsatt det som står der er strålende formulert. I en tale til sitt kardinalkollegiet lille julaften valgte han å dele noe av disse strålende sitatene. “Vi trenger en menneskeøkologi” kunne han fortelle. Ja, det lyder jo kjent. Ideen om at noen mennesker ikke hører hjemme i skapelsen,eller er mindreverdige, er jo ikke akkurat ny. Pavens landsmann Adolf hadde jo mye og si om dette. Han brukte ikke så moderne ord som “økologi”, men det mye mer tidsriktige “renhet” om sitt prosjekt. Same shit, new wrapping!

Kapittelet den gamle Hitlerjugend Paven tydeligvis har funnet i sine notater denne gang handler om “de homofile”. Og de var som kjent ikke så pop hos landsmannen Der Fürer heller. Faktisk internerte han 10 tusenvis av dem,og sendte en rekke av dem til konsentrasjonsleire til den sikre død under den 2.verdenskrig. Og nå tar Paven til orde for å ta grep om dette utryddelsesprosjektet igjen. Og dette er alvor, sier Paven. Han mener behovet for å bekjempe homofili er svært sterkt, og at det å mislykkes i dette prosjektet  ”ville det bety selvødeleggelse for mennesker”. Du verden – intet mindre! Dette lyder da også kjent. Nærmest som å lese utsnitt av “Den endelige løsningen” av landsmannen Adolf. Den planen som skulle løse “det jødiske problemet”.

I Pavens plan for å rense menneskeheten fra “de homofile” inngår en bekjempelse som forplikter like sterkt som den vi har i forhold til å stanse global oppvarming. Faktisk finner Paven det helt betimelig å sammenlikne nedkjempelsen av homofile med kampen mot miljøtrusselen. Adolf hadde vært stolt av sin tidligere elev!

Pavekirkens opptatthet av homofili har generelt sett vært mye mindre enn det vi er vant med i Den Norske Kirke. Her har jo nærmest enhver teologisk beslutning de siste 20 årene blitt farget av synet prester og biskoper har på homofile. I Den Katolske Kirke har man selvsagt et klart syn på saker og ting som har med homofili å gjøre, men de har gjort det mye enklere for seg selv enn protestantene. Stort sett har de i katolisismen henvist til det 6.bud når man har sagt at homofile fikk holde sin seksualitet for seg selv. Dette budet som sier at man ikke skal drive med sex utenfor ekteskapet. Sånn sett var homofili like syndig som å onanere, bruke kondom eller – ja – ha sex med kjæresten sin. Mange kunne leve med det. Den Katolske Kirke har hele tiden sagt at homofile skal behandles med respekt. De utga i 1986 “Den pastorale omsorg for homoseksuelle personer”. Her heter det blandt annet at “Man må merke seg at Kirken her taler om handlingene, og ikke om tendensen eller inklinasjonen. Å ha en tendens til, en inklinasjon mot, fortjener ikke en moralsk fordømmelse.” Vi er altså tilbake til “legningen er ok, men praksisen er uakseptabel”. Vi har hørt det før. Men det understrekes i dette skrift at “Alle mennesker har en fundamental verdighet: Skapt i Guds bilde, og ved nåden Guds barn og arvinger til himmelriket”. Så kjekt.

Men så kom Ratzinger til makten, og ting ble en del annerledes. Han gravde frem en gammel krok av en tidligere psykoanalytisk psykiater, som hadde blitt prest, som formulerte Pavekirkens nye syn på homofili. Og du verden som man kunne skimte de gamle gutta i psykologiens tidlige morgen i det som kom fra Kirken etter dette. I psykoanalysens tidligere tider (og desverre mange steder fortsatt) ble homofile sett som degenererte i sitt følelsesliv. Dragningen mot det samme kjønn skyltes en fiksering på det stadiet i utviklingen hvor vi visstnok (i følge Freud) skal ha en sterk angst for at vår far skal kutte av oss penisen, fordi vi er forelsket i vår mor (dette er omtrent når vi er 6-7 år). En lykkelig løsning på denne konflikten skal visstnok være at vi identifiserer oss med vår far, og søker å bli så lik ham som mulig, for å finne en kvinne som er lik vår mor. Ja, jeg skjønner det om du ikke henger med. Men saken er at i følge psykoanalysen så har homofile i denne prosessen isteden identifisert seg med sin mor! Krise!! Galskap! Mot naturen! Ja, det ”fucker jo opp” hele personligheten selvsagt.

Dette er altså utgangspunktet til mannen som nå har formulert Den Katolske Kirkes syn på homofili. Og man finner mye slagg fra psykoanalysen i det han har forfattet. Her er det degenerert personlighet opp og i mente. Som i psykoanalysen snakker man om homofilien som et pervertert valg, som noe man kan velge bort, eller som ikke “skapt” på samme måte som “hetrofilien”. Man har med andre ord gått fra “arvinger til himmelriket” til å være degenererte, og på ville veier. Like etter dette ble forfattet kom Paven med sin uttalelse om at man nå skulle rense kirken for homofile for å unngå at homofil perversitet skulle korrumpere kirken! Han siktet da til overgrepssakene som hadde herjet i USA, og som hadde kostet dem milliarder av dollar i erstatningssaker. Koblingen mellom pedofili og homofili er også kjent fra tidlige psykoanalytiske slagsider. I dag gikk Paven imidlertid enda lenger. Ikke bare skal kirkens renses – verden må bekjempe homofile!

Jeg synes det er trist at Paven holder på med dette. Jeg kjenner katolikker som er homofile, og jeg kjenner sterkt troende katolikker som langt fra deler Pavens syn. Jeg respekterer at Den Katolske Kirke må bevege seg sakte i liturgiske spørsmål, og at det gir dem troverdighet som trossamfunn. Men det er verre når de beveger seg feil vei. At Paven i en tid med økende nød i verden, med finanskrise, med HIV epedemier som sprer seg som ild i tørt gress i Afrika, med fattigdom og ulikheter som bare vokser, velger å definere “de homofile” som et av de største problemene i samfunnet er egentlig bare trist. At han bruker sin tale lille julaften, dagen før frelseren, han som døde for alle våre synder, blir født,til å lansere en ren forfølgelse av homofile er fullstendig uforståelig. At han med denne nye oppfordringen til forfølgels beveger seg nærmere Ayatolaene i Iran og de ekstremistene som steiner homofile i Saudi Arabia er uakseptabelt. Selvsagt vil Kirken hevde de ikke er ute etter å forfølge noen individer. De vil hevde de ikke vil oppfordre til å skade homofile. Men resultatet er at de sprer en holdning til homofile som inviterer ekstremister til å “ta forfølgelsen på alvor”. Og da får de fort blod på hendene. Det er ikke homofile som er på ville veier i dette – det er Paven!

Måtte Gud tilgi ham!

Skal det være en depresjon til jul kanskje?

Da finanskrisen brøt ut for noen måneder siden gjorde jeg noen forebyggende grep. Jeg sluttet å lese økonomibilagene i avisen. Det var lurt. Ikke det at jeg unngår å få med meg at den globaliserte verden var iferd med å smelte ned raskere enn isen på Nordpolen. Og det er da ikke noe mål i seg selv heller. Men jeg visste hva som kom. Jeg visste at nå var det ingen vei tilbake. Det var dommedag, helvetes porter, apokalyptiske ryttere og flerhodete monstre som kom til å prege kommentarer, kronikker og TV debatter. Trengte jeg virkelig det? Neppe.

Det er verdens enkleste ting å snakke seg inn i en depresjon. Det er også svært enkelt å snakke på seg en krise. Da de første bankene i USA gikk overende satt Jens og Kristin på TV og sa at nå måtte ikke oposisjonen snakke om krise hele tiden, for da ble det krise. Og det ble det – selvsagt. Nå skal jeg ikke påstå at alt handler om psykologi, spesielt ikke på systemnivå i finanskrisen (selv om det er mye av det der også). Men for mange av oss enkeltindivider handler det nettopp mest om det. Se bare på reportasjene i avisene, og på TV om dagen. Journalister vrimler rundt på kjøpesentre for å finne ut om folk handler mindre. Det kommer stadig noen “eksperter” på TV og forteller oss at vi burde ikke selge hus nå, vi burde definitivt ikke kjøpe, og vi burde nok spare alt vi kan. Nesten daglig kommer det kriseoppslag i aviser som forteller om hvor ille alt kommer til å bli snart. Ordet krise er vel snart så oppbrukt at journalistenes datamaskiner svarer “the computer says no” når de prøver å taste det. Og vi vet akkurat hvor selvoppfyllende denne måten å beskrive virkeligheten er. Saken er jo at folk blir så fokusert på dette krisesnakket at de nærmest glemmer at de fortsatt har over 5-6 % mer penger i lommeboken enn for ett år siden. De betaler fortsatt vanvittig mye mindre for mat, klær og forbruksvarer enn man gjorde for 10 år siden, sett i forhold til inntekten de har. Og renten – den er på vei nedover.

Det verste eksempelet på pressens jag etter tabloide oppslag som former virkeligheten. mer enn å rapportere den, skjedde i Oslo for litt siden. Da gikk en journalist rundt på Carl Johan for å finne folk som var villige til å stille opp på et bilde utenfor en DNB Nor filial, hvor de skulle late som om de sto i kø for å ta ut sine sparepenger. Heldigvis ble dette vanvittige, og “økonomisk livsfarlige” stuntet stanset. Vi har jo sett hvordan det har gått i andre land når folk tror at sparepengene er truet. Slike tilstander ønsket man seg tydeligvis i pressen. Dette sier mye om hvor langt man er villig til å gå, og hvordan man kan skape en forestilling om verden som er helt skrudd for å få solgt aviser. Det sier også mye om hvor lite enkelte forstår av det som populært kalles “psykologien i markedet”.

Men det er altså enkle grep man kan gjøre selv for å ikke glemme at det er nettbanken din som fortsatt vet best hvordan det står til med din privatøkonomi. Les mindre om krise, og mer om andre ting. Se nyhetene på nett, så du kan styre unna de verste kriseoppslagene som de setter på “repeat” hver dag. Fokuser på det som er bra. Lavere rente, mindre boliglånsutgifter, og billigere boliger for de som ikke har etablert seg. Og hvis du virkelig skal gjøre noe for å hindre krise – bruk pengene dine akkurat som før. Det sikrer arbeidsplasser, det stanser økonomiske nedgangstider og det bringer oss alle raskere tilbake fra den selvinduserte depresjonen vi luller oss inn i når vi lar media få lov til å definere vår individuelle virkelighet.

Amfetamin, pedofili – og våre alles valg

En topp-politimann, en med sentral stilling i et departement, en misjonsleder. Denne uken har nok en gang vist for oss at mennesket har en utrolig egenskap til å gjøre valg i sine liv som i øyeblikket de gjøres må være gjenstand for så heftige fornektingsprosesser at det nærmest må virke uforståelig for de fleste. Dersom det stemmer at topp-politimannen har gjort det han nå er siktet for, så har han altså for bare 30 gram amfetamin, 30 gram (!), vært villig til å sette hele sitt liv på spill. Han har vært villig til å kaste all investering han hadde gjort i sin karriere, sin familie, sine sosiale relasjoner –  for en dose amfetamin som han lett kunne ha kjøpt på gata for under 15 000 kroner. Hva gikk isåfall gjennom hodet til mannen da han valgte å stjele dette fra beslagsrommet på Ski politikammer? Mannen er jo ikke noen tulling? Han har en toppstilling i politiet.

Og så kom det nok en pedofilisak. En mann som selv hadde ansvaret for å jobbe med bekjempelse av pedofili, og en misjonsleder er blandt de “prominente” siktede. Vi får fortellinger om et nettverk som utveksler grove overgrep mot barn via mobiltelefoner. Og de har tydeligvis holdt på en stund. Hvilke valg har disse gjort på veien dit? Man blir jo ikke medlem av en pedofiliring uten å foreta gjentatte valg. Men ofte hører vi at “det bare skjedde”, og “det bare utviklet seg – jeg hadde ikke kontrollen”. Ideen om det selvstendige valget er fjernet. Man er selv et “offer” for følelser, ideer i hodet. Fanget av en negativ spiral. De aler fleste vil de skal være “gale”.

Er det så noe veldig galt med disse folkene? Eller kan atferden forklares med normal-psykologiske mekanismer. Er vi “alle sånn”? Dette er selvsagt et svært provoserende spørsmål for mange. Bare å antyde for noen at de kunne endt opp i en pedofiliring er jo forståelig nok som å antenne bensin. Men det er ikke det spørsmålet antyder. Mer er det et spørsmål om vi mennesker har i oss egenskaper til å velge bort å tenke rasjonelt. Velge bort å tenke konsekvenser, velge bort det store bildet. Det er ikke hva disse menneskene vi har blitt introdusert for denne uken har gjort i seg selv som er det store spørsmålet, det er hvorfor de endte opp med å gjøre det. Ikke for å bortforklare det – men for å forklare det.

På mange måter er det disse folka har bedrevet en normal atferd – men på et område der det er forventet høyere grad av selvstendig begrensning. Dette handler faktisk om noe så enkelt som å gjøre valg! Og det er noe vi alle gjør hele tiden. Mer eller mindre bevisst. Mikroversjonen av dette er det som skjer når du ikke klarer å la være å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet som du vet at du ikke burde spise. Det er den samme mekanismen som gjør at du sykler uten hjelm, at du har tilfeldig ubeskyttet sex, og at du tar enda et trekk av den røyken du vet øker faren for kols og lungekreft. Det er valg som vi håper vi slipper å ta de alvorlige konsekvensene av. Det er valg som ofte gjøres med en for-programert setning repiterende i hodet: “ok – bare en gang til …”. Det finnes ingen i vår vestlige verden som ikke vet at det å stjele amfetamin fra et beslagslager er feil. Ingen som ikke vet at det å utveksle barneporno er forkastlige handlinger. Likevel – de velger å gjøre det. De velger!

Men er det virkelig “normalt” å gå så langt som disse vi leser om denne uken. Er det faktisk normalt å velge å gjøre slike totalt uakseptable ting som å uveksle barneporno? Skulle det ikke ringe noen bjeller tidligere? Er ikke disse folka syke i hodet? Det er fult mulig topp-politimannen er amfetamin junkie, at departemansmannen og mosjonsmannen er pedofile pervoer. Likevel – hvis vi forutsetter et øyeblikk at de ikke er det – så kan likevel deres atferd forklares.

Etter andre verdenskrig ønsket psykologen Stanley Milgram å finne ut hva som var galt med det tyske folk. Det var jo et naturlig spørsmål etter at dette landets borgere hadde satt i scene massedrap på alle jøder, homofile, sigøynere og andre de fant det for godt å hate. 13 millioner var de oppe i før de allierte fikk stanset massedrapene. At man lurte på om tyskere var spesielt grusomme folk var ikke rart etter noe slikt. Før Millgram dro over til Tyskland ville han teste sitt eksperiment design. Han rekrutterte da noen college studenter fra Yale i USA og gikk igang med sitt test eksperiment. Settingen var enkel. En student skulle lese en ordliste til en annen person i et annet rom. Dersom personen leset ordlisten tilbake feil skulle studenten gi den andre et elektrisk støt. For hver gang listen ble lest tilbake feil  skulle studenten øke strømstyrken. På apparatet som strømmen ble gitt fra sto det strømstyrke, samt merkinger som markerte at strømmen var smertefult, ekstremt smertefult, voldsomt smertefult, nesten dødlig, dødlig osv. Studentene fikk instruksjoner om at de kunne avbryte eksperimentet når som helst, men at det ville ødelegge for forskningsteamet. I rommet med studenten oppholdt det seg en i hvit frakk som ble introdusert som ansvarlig for eksperimentet.

For å gjøre denne historien kort. Alle skulle tro at dette eksperimentet gikk i vasken. Man tenker seg jo at studentene ville nektet, de ville ikke gitt strøm som var farlig, de ville stanset lenge før. Dette er ikke antisosiale tullinger. Det trodde også Millgram. Han tok feil. Nære 70% av college studenter i USA, tatt rett ut fra lesesalen, ga personen i rommet ved siden av et støt de visste var dødelig! De dyttet pendelen opp til over 400 volt, mens de hørte mannen på andre siden av veggen skrek av smerte og til slutt ble helt stille (selvsagt døde ikke mannen i det andre rommet – han fikk ikke støt i det hele tatt, men det trodde altså disse studentene at han fikk). Funnet var så sensasjonelt at Milgram gjorde det igjen, og igjen. Flere steder i USA, flere steder i verden. Resultatet var det samme. Mennesket viste seg å ha egenskapen å ta andres liv for bagateller – så lenge settingen var lagt til rette fordet. Og det skulle ikke mye tilretelegging til heller. En mann i hvit frakk var mer enn nok for nesten 70% av oss.

Hva har dette så med tyveri av amfetamin og pedofile bilder å gjøre? Som sagt – det kan hende de vi har lest om denne uken er hensynsløse og syke. Men de behøver ikke være det for at deres atferd skal kunne forklares. Milgram sin forskning, og alle de som etter ham har gjort liknende studier viser oss at mennsker generelt sett har i oss mekanismer som tilsidesetter fornuften. Som får oss til å gjøre ting vi aldri ville sagt vi kunne gjøre dersom vi hadde blitt spurt. Disse mennene kan være akkurat som deg og meg. De kan ha like mye empati, sterke følelser og varme for sine nærmeste som vi har. Og likevel kan de ha gjort valg i en rekke som har bragt dem frem til å gjøre endelige valg som er totalt uakseptable. Som ikke kan annet enn å fordømmes. Og dette visste de! Det visste også college studentene på Yale som tok livet av en mann for å lese en liste med ord feil.