Mulla Krekar – en utstøtt terrorist

Mulla Krekar får ny sendetid, og sommer-Norge antender. Mens Mullaen sitter på amerikansk TV og snakker i store ord om Hellig Krig, får FrP akkurat den saken de trenger for å innlede valgkampen. Det kunne neppe vært bedre regissert av dem selv. Fremfor å avskrive den aldrende mannen på Grønland i Oslo som den kuriositeten han er, blir han nok en gang tillagt å ha makt til å drive krig mot både USA og Norge. I NBC sin dokumentar som ble sendt 21.juli omtalens han som “Osama bin Laden versjon 2.0″.

Selv om dokumentaren får slakt i amerikansk presse tar debatten fart i Norge. Skal vi sende ham ut eller ikke? Skal vi sperre ham inne? Sette ham i varetekt? Er det ikke en seier for terroristene at han går fri i Oslo? Krenker det ikke rettsbevisstheten? Er garantiene fra Irak om at han ikke skal få dødsstraff verdt noe? Og er det ikke like greit at han får dødsstraff? Mulla Krekar sin tilstedeværelse i Norge, og hans tilsynelatende frihet, reiser mange spørsmål. Siv jensen vil innføre politisk internering, og Jonas G. Støre sier nå at Mullaen skal ut av landet. Men hvorfor alt dette oppstyret?

Mulla Krekar er antagelig den mest overvåkede personen i Norge. Med tanke på at mannen er dømt til å være en fare for landets sikkerhet er det neppe et skritt han tar politiet ikke vet om. Han kan sannsynligvis ikke sende en e-post, sms, ta en telefon eller kjøpe seg en kopp kaffe med VISA kort uten at politiet vet det. Og et tett samarbeid mellom Norge og USA sannsynliggjør også at mannen ikke kan gå på do i sin egen leilighet uten at de kan logge det. Dersom Mullaen planlegger noe som helst, så er det ganske sikkert at politiet vil vite det før de fleste andre. Også om det han planlegger er en tur på RIMI.

Med dette utgangspunktet er Krekar nok å regne som en spedalsk i “terror-miljøet”.  Enhver som har kriminelle hensikter ville jo sky en mann med et slikt overvåkningssystem rundt seg som pesten. Og dersom noen med slike hensikter faktisk tar kontakt, eller kommuniserer med ham, vil jo det være en gavepakke til politiet internasjonalt. Da kan de følge kommunikasjonen, og kanskje avsløre langt større skurker enn den aldrende Mullaen i Norge.

Det å si det som Mullaen sier i det amerikanske TV programmet er jo ikke forbudt. Han har ytringsfrihet, han som alle andre i dette landet. Det er jo blant annet denne friheten vi er så opptatt av å sikre at terroristene ikke skal kunne ta fra oss. Hadde overvåkningspolitiet han noen som helst antyding til beviser for at han planla noe som var i nærheten av det han legger ut om, ville de jo umiddelbart fått mannen innesperret. At de ikke har gjort det sannsynliggjør at Mullaen på Grønland er nøytralisert like effektivt nå, som om han hadde sittet i en fengselscelle til godt over 500 000 i året (sannsynligvis langt mer med tanke på sikkerheten).

Jeg synes vi skal sende Mulla Krekar ut av landet. Han er fradømt statsborgerskapet og er erklært som en fare for sikkerheten. Men jeg er ganske sikker på at han får gjort mye mer ugang mot verden om vi sender ham til Irak. Og da kan man jo lure på hvor hensiktsmessig det er for verden at vi sender ham hjem. Kan hende er det sikreste vi kan gjøre å la ham bli boende i Oslo. Da vet vi hvor han er, vi har han alltid under oppsikt og han er i realiteten nøytralisert. Det er lagt fra hva man kan si om Osama Bin Laden versjon 1.0 – som vi ikke aner hvor er – og som står bak tidenes største terroraksjon.

Udemokratisk korrupt samrøre med FrP og Høyre?

Vi har hørt det mange ganger fra FrP og Høyre. Når LO og andre forbund bevilger penger til valgkampen til Arbeiderpartiet og SV så snakkes det høylytt om korrupsjon. Det sies at LO kjøper seg politikk, og at Jens “skylder” LO noe når de legger millioner på bordet. Samrøre mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har blitt kalt et demokratisk problem fordi LO får indirekte makt over de folkevalgtes prioriteringer.

For FrP og Høyre har dette vært et av kjerneangrepene på Arbeiderpartiet. Men spørsmålet er hvordan de med noen som helst troverdighet skal kunne snakke om samrøre mellom LO og AP, når nå Høyre og spesielt FrP pumpes opp økonomisk av storinvestorer i Norsk næringsliv. De som gir pengene sier at de gjør dette fordi de ønsker seg den politikken FrP og Høyre står for, spesielt på skatt. Dette er nøyaktig de samme beveggrunnene LO har når de sponser den motsatte siden. De ønsker seg den politikken en Arbeiderpartiregjering vil føre. FrP har kalt dette korrupsjon. Hva vil de da kalle det de nå får fra finansnæringen?

For egentlig er vel gaver fra rike enkeltmennesker verre enn at LO støtter Arbeiderpartiet? Det er mer korrupt, mer udemokratisk! Når LO sponser AP så gjør de det etter en demokratisk prosess i sin organisasjon. Sponsingen vedtas på deres Kongress. På kongressen er hele organisasjonen representert, og alle kan komme til orde. Selvsagt er ikke LO kongressen “folkevalgte”, og LO er en privat organisasjon. Men når flertallet av LOs 860 000 medlemmer mener Arbeiderpartiets politikk er det beste for landet, så er det jo bare rett og rimelig at de bidrar til å få denne regjeringen på plass. Det skjer åpent og det skjer gjennom demokratisk fattede vedtak i Norges største medlemsorganisasjon.

På den andre siden har vi rikingene. Alt er annerledes der. Der er det ingen demokratiske prosesser. Det er ingen ansatte som involveres i avgjørelsen av sponsingen. Bedriftene de eier kan gjerne bestå av arbeidere som i hovedsak stemmer SV eller Arbeiderpartiet, men de blir ikke hørt i slike sammenhenger. Til nød blir slik sponsing styrebehandlet, men der har de ansatte ofte bare en representant. Ofte skjer sponsingen helt uten at noen andre enn investoren personlig er involvert. “Jeg vil ha en FrP regjering” kan han (eller hun) si. Og derfor pøser de millioner inn i partiet. Og her er vi ved kjernen i problemet. LO har sponset Arbeiderpartiet med noen millioner. Bak dette vedtaket står over 430 000 mennesker. Bak millionene som nå pumpes inn i FrP står enkeltmennekser som har mye penger. De representerer bare seg selv. De handler ut fra helt personlige egeninteresser.

Slik sponsing utgjør et stort demokratisk problem. At noen få rike menneskers interesser skal kunne få gjøre utslag på enkeltpartiers valgkampmuligheter er kritisk. Bør vi i det heletatt tillate at enkeltmennesker kan fylle opp partikassene på denne måten? I USA har de hatt denne diskusjonen, og ikke minst i George Bush sin periode var det stor debatt om hvor gjennomkorrupt hans administrasjon var når de var så kraftig bygget opp av enkeltinvestorers bidrag. Muligheten til å kjøpe seg politikk som gavnet noen veldig få og allerede svært rike var åpenbar. Når vi ser denne utviklingen også i Norge er det på tide at vi også tar denne debatten.