Barneran løses ikke av politiet

25. november 2013 Legg igjen en kommentar

Å bli ranet er selvsagt en grusom opplevelse. For noen medfører det langvarige traumer, og ødelagte liv. Men i søken etter svaret på hva som skal til for å gjøre samfunnet tryggere er det neppe smart å konkludere midt i en til dels medieskapt virkelighet der Oslo sammenliknes med den beryktede Harlem i USA.

 

Det er ikke slik at enhver ungdom plutselig kan våkne opp en morgen og tar med seg en kniv for å stjele iPhoner på skoleveien. Noe har skjedd på veien dit. Mange voksne har sett på mens det skjer; foredlere, lærere, naboer, venner, helsesøstre. Men sannsynligvis har de ikke visst så veldig mye om hva de skulle gjøre. Og hvordan ser det ut egentlig – når det holder på å gå galt, sammenliknet med det som er normalt for enhver ungdom? Det er lett å forstå at foreldre og andre føler seg hjelpeløse.

 

I VG mandag 24.november kan vi lese historien om en barneraner. Han fikk seg nye venner på skolen, og skled inn i et miljø med sterkt indre justis der det å drive med ran var status. På mange måter illustrerer denne historien hva vi alle burde være mer opptatt av; neste generasjons oppvekstsvilkår. Spesielt de barna vi vet er i en risikosituasjon for å skli feil vei.

 

For vi vet noe om hvem som risikerer å ende opp som ranere. Selvsagt vet vi ikke hvem av disse unge som faktisk vil skli helt feil vei, men vi vet mye om risiko for grupper av unge. Derfor må vi for å forebygge tenke på gruppeintervensjoner. Og vi må ikke vente til vi ser atferden vi ikke ønsker utfolde seg. Da er det som regel for sent. Og vi blir løpende etter utviklingen med individuelle tiltak fremfor å være i forkant.

Kategorier:Uncategorized